Opposisjonelle på Cuba om økonomi og forholdet til Venezuela

«Likheten er en løgn. Eliten på Cuba lever det samme livet som eliter i kapitalistiske land. De har flere biler, luksuriøs mat, flotte klær og tjenere. Eliten på Cuba lever et liv i «fråtsing», hevder den uavhengige journalisten Pedro Moran.

En cubansk kriserammet økonomi vil bli forverret dersom Cuba ikke får fortsette å nyte godt av den billige oljen fra Venezuela. Eliten på Cuba forbereder seg på hvordan ivareta egne økonomiske privilegier etter at Castro-brødrenes epoke vil være over.

Ivan Carillo, redaktør.

Ivan Hernandez Carillo er redaktør for en av Cubas uavhengige og illegale aviser, «El Cubano libre, de hoy», (den frie cubaner), i regionen Matanzas. (Navnet på avisen ble skrevet feil i forrige artikkel). Carillo var en av de 75 som ble fengslet i 2003. Jeg har i juli 2014 besøkt Carillo i hans av hemmelig politi og rekrutterte naboer strengt overvåkete hjem i tettstedet Colon. Redaktøren av «den frie cubaner» mener fjerning av embargoen og dermed bedrete vilkår for samarbeid om handel først og fremst ville være til fordel for Castro-regimets elite. 

Carrillo mener den cubanske økonomien vil få alvorlige vanskeligheter dersom Cuba ikke får fortsette å nyte godt av den billige oljen fra Venezuela Castro-regimet har gjort seg avhengige av. «Regimet selger store deler av oljen til markedspris på det internasjonale markedet. Kineserne har investert mye på Cuba de siste årene. Kina er ikke lenger så interessert i å investere på Cuba. Cuba har lite å tilby tilbake. Kina er nok politiske kommunister, men økonomisk er de kapitalister. De vil ha noe tilbake for pengene de investerer. Kina har mistet tålmodigheten med Cuba. Båthavnen Kina vil bygge på Jamaica viser at kineserne ikke velger Cuba for å foreta de for kineserne strategisk viktige investeringene i det Karibiske området», mener Carrillo.

 

«Brazil foretar i motsetning til kineserne fortsatt investeringer på Cuba», fortsetter Carrillo. «Prosjektet med å bygge en stor båthavn ment for handel og skipsfart i Mariel, et stykke utenfor hovedstaden Havana, er finansiert av Brazil», (i samarbeid med cubanske myndigheter). «Den lange tiden arbeidet med byggingen av båthavnen har pågått, og det faktum at de strever med å få prosjektet ferdig utbygget, viser at den cubanske staten er for korrupt og ineffektiv til å klare å fullføre store prosjekter. De klarer ikke å innfri forventninger fra store utenlandske investorer. Raul Castro har i en tale omtalt korrupsjonen på Cuba som et større problem for den cubanske stat enn de politiske dissidentene», påpeker Carillo.

(Raul Castro iverksatte i 2011 en kampanje for å bekjempe korrupsjon på Cuba. Cuba er av Transparency International i 2012 rangert som det 58., og i 2014 som det 63. mest korrupte land i verden.)
 

«Demonstrasjonene i Venezuela og den økende politiske motstanden mot den venezolanske presidenten Nicolas Maduros regime vekker Castro-regimets bekymring», mener Carillo. Han er godt orientert om demonstrasjonene i Caracas, drapene på sivile og arrestasjonen av den ene av opposisjonens ledere, Leopoldo Lopez. 
 

Demonstrasjoner mot Maduros regime i Caracas,
hovedstaden i Venezuela.

«Det cubanske regimet i dets byttehandel med Venezuela bytter billig olje ikke bare mot leger og idrettsinstruktører, men enda viktigere, cubanske sikkerhetsrådgivere. Chavistene trenger hjelp for å bevare makten i et Venezuela i økonomisk ruin som beveger seg mot sosialt og politisk kaos.»   

Carillo nevner ved navn to representanter for Castro-regimet i regionen han bor i, Matanzas, som begge nylig har forlatt Cuba. I følge det han hevder er sikre kilder, har de reist til Venezuela. Den ene er erfaren offiser fra det hemmelige politiet i Matanzas, og den andre er en av lederne i fengslet i Matanzas med ansvar for de politiske fangene. 

Demonstrasjon i Oslo i februar 2014 for demokrati i Venezuela .
På en av plakatene står det: «Cuba ut av Venezuela».

De to cubanske sikkerhetsrådgiverne har begge en merittliste som tilsier at de risikerer lange fengselsstraffer dersom brødrene Castros regime skulle bli erstattet av et demokratisk regime og en rettsstat i fremtiden. «Det er egenskapene i å bygge opp systemer for politiske fanger der rekruttering av angivere utgjør en viktig del, som gjør lederen for fengslet i Matanzas til en etterspurt sikkerhetsrådgiver for Chavistene i Venezuela», hevder Carillo. 

Politimenn holder vakt utenfor den cubanske ambassaden i Caracas
under demonstrasjonene mot Maduros regime i februar 2014

Tidligere offiser og dekorert veteran fra Cubas krig i Angola, Raul Risco, har overfor undertegnete i april 2014 under et besøk i Norge kommentert at mange innen det hemmelige politiet på Cuba, det siste året har forlatt Cuba, og har reist til Venezuela. 

Raul Risco, journalist i Pinar del Rio.

Flere av barna til eliten innen det styrende kommunistpartiet har gjennom hele regimets levetid forlatt Cuba til fordel for andre land, hoppet av. De siste årene skal imidlertid et økende antall av yngre mennesker med foreldre blant ministre og øvrig elite innen Castro-regimet ha flyktet fra Cuba. En av de mest kjente det siste året er Glenda Murillo Diaz, datteren til Maurino Murillo, økonomiminister og arkitekten bak Raul Castros økonomiske reformer. På mitt spørsmål til Ivan Carillo om det økende antallet tyder på at eliten er i ferd med å «forlate det synkende skip», svarer Carillo: 

«Mange av disse avhopperne forlater ikke Cuba med to tomme hender. Fra utlandet disponerer de bankkontoer med penger som skulle ha tilhørt det cubanske folk. Avhopperne reiser med sine foreldres velsignelse. De er sendt ut av familien for å starte forretningsvirksomhet i utlandet», forklarer Carillo. «De yngre menneskene blant den kommunistiske eliten som velger å forlate Cuba, forbereder slik en tilværelse i velstand for hele storfamilien i et nytt land», utdyper Carrillo. 

Glenda Murillo og faren Maurino Murillo, økonomiminister på Cuba

Den akselererende økonomiske, sosiale og politiske krisa i Venezuela gir eliten på Cuba grunn til bekymring om hvordan de skal sikre egen økonomisk fremtid. Castro-brødrenes epoke går mot slutten. Revolusjonen i 1958 var ment å handle om at alle skulle være like. På Cuba i dag er noen likere enn andre. 

Maurino Murillo, også kalt «den røde tsar», arkitekten bak Cubas økonomiske reformer, i samtale med Raul Castro.

Om klisjeer og ytringsfrihet på Cuba

Rett etter avtalen Obama inngikk med Castro-dynastiet om normalisering av forbindelser, uttalte Mariela Castro, Rauls datter, i et intervju til CNN at påstander om at det manglet ytringsfrihet på Cuba var en «klisjè», og tilføyde at på Cuba er alle frie til å si hva de mener. Uavhengige, cubanske journalister og den interamerikanske presseorganisasjonen deler ikke Mariela Castros fremstilling av cubansk idyll. 

Raul Castro og hans datter Mariela

Ivan Hernandez Carillo er redaktør for en av Cubas uavhengige og illegale aviser, «Cuba hoy», (Cuba i dag), i regionen Matanzas. Han var en av de 75 som ble fengslet i 2003, og sluppet ut i 2011/12. Carillo hadde skrevet artikler i uavhengige aviser og ble dømt til 25 år i fengsel for å spre det påtalemakten omtalte som «falske nyheter», en forbrytelse mot loven om fiendtlig propaganda. Jeg har i juli 2014 besøkt Carillo i hans av hemmelig politi og rekrutterte naboer strengt overvåkete hjem. 

Carillo viser meg flere eksemplarer av avisen han er redaktør for. Gjennom flere artikler har avisen skrevet om eksempler på mangler ved offentlig administrasjon i tettstedet Colon og i regionen Matanzas. De har skrevet om det offentlige kloakksystemet som skaper helsefarlige lekkasjer fra defekte rør, trafikkfarlige veikryss som representanter for ettpartistaten lenge hadde lovet å utbedre, eksempler på offentlig korrupsjon, fysisk mishandling av arresterte i varetekt og andre eksempler på vilkårlig eller rettstridig bruk av politiets makt. At mangler ved og misbruk av offentlig myndighet ble omtalt av den uavhengige avisen som i hemmelighet ble lest av deler av befolkningen i regionen, førte til at myndighetene så seg nødt til å gjøre noe med flere av de omtalte sakene. Farlige veikryss ble asfaltert, kloakksystem med helsefarlige lekkasjer fikk gamle rør erstattet med nye rør, og enheter fra politimyndigheter fra hovedstaden begynte å etterforske lokale politimenn som banket opp unge lovbrytere. 

Ivan Carrillo, redaktør av Cuba hoy, ("Cuba i dag").

«Det statlige, ensrettete, partilojale mediemonopolet fører til at cubanere vet lite om hva som foregår i områder i deres nærhet. De vet ikke hva som foregår i nabokommunen eller i nabobyen. De vet knapt hva som foregår på deres eget hjemsted. Cubanere er mest opptatt av hva som påvirker deres hverdag, som priser på mat og bensin. Castro-regimet bruker mye penger på overvåking og politisk undertrykkelse. Regimet synes å mangle økonomiske ressurser til å følge opp de store manglene i det cubanske samfunnet, til å forbedre folks hverdag,», hevder Carillo. De uavhengige journalistene retter altså oppmerksomheten mot disse manglene. Måten «Cuba i dag» korrigerer ettpartistaten i regionen Matanzas ligner svært på hvordan lokalaviser fungerer i det norske demokratiet, er en tanke jeg gjør meg.    

Det politiske politiet prøver å stanse de uavhengige journalistenes arbeid. Carillo signerer i likhet med enkelte andre sine artikler i avisen med fullt navn. «Andre av skribentene er anonyme. Noen av de uavhengige journalistene er blitt banket opp av kriminelle betalt av det politiske politiet. Selv blir jeg jevnlig trakassert av det politiske politiet. Flere ganger har de arrestert og fraktet meg til steder langt til fjells der det ikke finnes moderne transportmidler. Så må jeg bruke resten av dagen på å komme meg hjem på egen hånd. Noen ganger ydmyker de meg ved å ta fra meg klærne før de forlater meg halvnaken på et sted langt hjemmefra», hevder Carillo. På mitt spørsmål om hvor ofte dette skjer, svarer Carillo etter å ha tenkt seg om, at i det siste året, (2013), ble han arrestert omtrent 30 ganger. Langvarige opphold i fengsel under dårlige soningsforhold og jevnlige trakasseringer har skadet helsen hans. Han har bl. a. høyt blodtrykk. 

Raul Risco, journalist i avisen som kommer ut hver 14 dag i Pinar del Rio

Uavhengige, illegale aviser har de siste årene oppstått på forskjellige steder på Cuba. Juristen, tidligere oberst i Innenriksdepartementet, veteran fra krigen i Angola, tidligere fengslet i fire år for å ha arbeidet med en utenlandsk menneskerettighetsorganisasjon, nå journalist, Raul Risco og hans gruppe av uavhengige journalister utgir i Pinar del Rio en illegal avis hver fjortende dag. Jeg har kommet på besøk de fire siste somrene til hans strengt overvåkete hjem. I håp om ikke å bli oppdaget av det politiske politiet har jeg kommet midt på natten. De opposisjonelle i Pinar del Rio trosser jevnlige, vilkårlige arrestasjoner og trakassering fra det politiske politiet, CNI, i Pinar del Rio. De av naboene som ikke allerede er informanter for det politiske politiet blir forsøkt presset til å gi informasjon om hva som foregår hjemme hos ham, forklarer Risco. De opposisjonelle i Pinar del Rio blir med jevne mellomrom arrestert i noen dager og så sluppet fri. Risco forteller han i 2013 ble arrestert og holdt i arrest 17 ganger. 

Risco deler ut lokalavisen i Pinar del Rio

«Folk som har lest artiklene i den illegale avisen, kommer bort til meg på bussen og vil rose artiklene jeg har skrevet og signert under fullt navn. Vi leverer avisen gratis på dørkarmen i ulike deler av Pinar del Rio tidlig om morgenen før alle har stått opp. Av og til hender det at noen av de som får avisen på dørkarmen ringer det hemmelige politiet.» Den høyt dekorerte Angola-veteranen tilføyer med et smil, «da kommer det hemmelige politiet kjørende på moped eller i bil, og vi må gjemme oss til faren er over.»

Normano Gonzalez Hernandez, vinner av Den Norske Forfatterforenings ytringsfrihetspris i 2010.

De to uavhengige avisene i Matanza og Pinar del Rio er en del av et nett bestående av 6 ulike, uavhengige lokalaviser i forskjellige regioner på Cuba. Den uavhengige journalisten Normando Gonzales Hernandez ble i 2003 ble dømt til 25 års fengsel, men ble løslatt i 2010. Hernandez dannet for to år siden nettverket ICLEP, det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet. ICLEP mottar økonomisk støtte fra den norske organisasjonen Fritt Ord. ICLEP har som mål å skape kommunikasjonskanaler og muligheter for uavhengige journalister og andre til å ytre seg om utfordringer og hendelser i hverdagslivet på Cuba. De uavhengige journalistene må gjemme printere på hemmelige steder i skjul for det politiske politiet som forsøker å beslaglegge utstyr til trykking. 

Anne Oterholm, forfatter og leder av Den Norske Forfatterforening i 2010

Nettverket har siden de startet opp for to år siden arrangert kurs for en rekke cubanere som var ukjente med journalistikk. Lokalavisene gir også kritiske akademiker og andre en mulighet til å rette oppmerksomhet mot utfordringer i lokalsamfunnet de mener det ensrettete statsapparatet svikter i forhold til. (Normando Gonzalez Hernandez vil bli intervjuet på denne bloggen i midten av februar.) Hernandez fremhever at uavhengige journalister på Cuba bør rette seg først fremst mot cubanere på Cuba, og gi vanlige mennesker muligheter til å ytre seg. Det ensrettete medie- og informasjonsmonopolet til kommunistpartiet blir utfordret.

Miguel Diaz Canel er en av de sterkeste kandidatene til å overta etter Raul Castro. Castro vil trekke seg som leder i 2018, har han sagt. Canel har i en tale til ettpartistatens nasjonalforsamling i 2013 beskrevet ensrettet presse på Cuba slik; 

«Vår presse taler ikke bare på vegne av de fattige og underpriviligerte på Cuba, men også på vegne av de fattige og underpriviligerte i hele Latin-Amerika, i hele verden».

 Den interamerikanske presseorganisasjonen (SIP) mener ikke påstander om mangel på ytringsfrihet på Cuba er en «klisjè». De har uttalt at ytringsfrihet og pressefrihet bør være ufravikelige krav fra Obama i forhandlingene med Castro-regimet.

Miguel Diaz Canel ser litt brydd ut der han hjelper Raul Castro med å sette seg