tirsdag 24. februar 2015

Om jineterismo, prostitusjon og kjærlighet på Cuba

På Cuba har det heslige konsekvenser at ingenting annet enn turistindustrien fungerer. «Flickan i Havanna» var en velkjent side ved Cuba før revolusjonen, og 57 års økonomisk vanstyre har ikke gjort prostitusjon mindre utbredt. Fidel Castro har bagatellisert den utbredte prostitusjonen ved å spøke om at de cubanske horene er mer velutdannete enn andre steder.

Siden turistindustrien er den eneste del av økonomien som fungerer ser cubanske myndigheter seg nødt til å se gjennom fingrene også med de mer heslige sidene ved sexturismen på Cuba. Regimet frykter at de ved å slå ned på grovere former for prostitusjon vil komme til å skremme vekk negative, men likevel akseptable sider ved prostitusjonen, jineterismo, på Cuba blant menn og kvinner over seksuell lavalder.
I en småby som er populær blant skandinaviske turister så jeg en underlig trio en formiddag på en kafe i hovedgaten. Kafeen hadde høy prestisje og kunne sammenlignes med Samson på Majorstua i Oslo. En jente som så ut som en 13 årig utgave av modellen Noami Campbell hadde tatt med seg en jevnaldrende venninne på date med en mann i midten av 50-årene med europeisk utseende. De to jentene i 13-årsalderen spiste is, røyket sigaretter og snakket seg i mellom, mens den av forelskelse smilende og opprømte turisten satt og holdt den vakre, men umulig mer enn 13-år gamle jenta i hånden. Han forstod åpenbart ikke spansk. Det var vel derfor jenta hadde tatt med seg en venninne som lot seg friste av å bli spandert på is og sigaretter. Mannen i 50-årene satt og så drømmende og forelsket ut. Jeg så meg forskrekket rundt da jeg la merke til den underlige trioen. Ingen av de andre gjestene så ut til å reagere. Kelneren som var sønn av den hyggelige og i tettstedet respektable eieren av bed & breakfast der jeg bodde, reagerte med å slå blikket ned da blikket mitt, med en blanding av undring og indignasjon, møtte hans blikk.

Kaitlin Jentzen : Jineterismo

Kjærlighetens kår på Cuba er korrumpert. Min privatlærer i spansk, en kvinne i midten av 50-årene, underviste i spansk litteratur ved tettstedets høyskole. Hun foretrakk å undervise utlendinger fremfor egne studenter, for da fikk hun faktisk betalt. Vi leste Federico Garcia Lorcas dikt «Morgengry i New York». Den spanske sosialistiske dikteren gir i diktet et harmdirrende og følelsesladet oppgjør med det Lorca så som et rått kapitalistisk, materialistisk og åndelig sjelløst USA i 1929, etter børskrakket. Etter å ha tatt for oss strofen om kapitalistisk utbytting av gatebarn, kom vi til strofen om det fullstendige fraværet av ren, uskyldig kjærlighet fri for beregning. Min lærer så på meg og sa; «Diktet handler om slik Cuba er i dag. Slik er vi cubanere blitt. Castro-dynastiet har ødelagt samfunnet vårt moralsk. Kjærlighetens kår på Cuba er korrumpert. No hay amores deshojados.» 

Federico Garcìa Lorca:
Poet i New York

I 2013 holdt Raul Castro en tale der han kritiserte den cubanske befolkningen for det han så som et forfall av moralske verdier og samfunnsånd i cubansk befolkning. Manglende høflighet i den yngre generasjon og seksuell utfoldelse i offentlige parker til sjenanse for andre borgere, ble sammen med økonomisk uhederlighet og korrupsjon omtalt av Raul Castro som alvorlige samfunnsproblem på Cuba. Raul var indignert på vegne av generasjonen som i følge Raul, gjennomførte revolusjonen i 1959. «Vi, (de revolusjoneære), stormet ikke militærforlegningen Moncada for dette!». (Angrepet på militærforlegningen Moncada i 1953 er i den cubanske revolusjonens mytologi den første store seieren for de revolusjonære heltene. )

Kommunistpartiet vedtok som en konsekvens av talen et eget fag i 6. klasse i den cubanske skolen. Faget skulle fremme sivil samfunnsånd i den unge generasjonen. De ensrettete mediene på Cuba stilte ikke Castro spørsmålet om ikke Castro-dynastiet hadde et ansvar for det moralske forfallet Castro adresserte. Castro-dynastiet har tross alt hatt eneveldig makt i 56 år. Burde ikke cubanerne etter 56 år med sosialistisk oppdragelse til frihet, være det folket som i størst grad var selvstendige, moralsk høyverdige og i stand til å ivareta egne interesser i demokratiske valg? 

Kan Wilhelm Reichs teorier
om fascismens massepsykologi bidra
 til å forstå diktaturet på Cuba?  

Den østeriske psykoanalytikeren og kommunisten Wilhelm Reich lanserte en teori om hvordan barneoppdragelse i det tyske samfunnet gjorde tyskere mottagelige for nazismens budskap på 30-tallet. Menneskene på Cuba er nok skrudd sammen på et annet vis enn det som var karakteristisk for de tidspregete miljøene Reich undersøkte. Men kan det likevel være at det foregår en eller annen form for følelsesmessig undertrykkelse på Cuba, slik at cubanerne, gjennom sin egen karakter, opprettholder og aktivt bidrar til det autoritære systemet? Er Cubas form for totalitarisme et studium verdt? Er også årsakene til at så mange intellektuelle så ukritisk har latt seg fascinere av den cubanske sosialismen et forskningsstudium verdt?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.