Første av to deler av en oppsummering av Det Pan-amerikanske Forbunds møte i Panama 10-11. april



I Panama skjedde fem viktige hendelser som etterlot de tre hovedaktørene Cuba, USA og Venezuela henholdsvis en som vinner, en som taper og en som en stor taper. De to statslederne fra USA og Cuba tok hverandre i hånden og bekreftet at de to landene er i en prosess mot normalisering av forbindelser. Venezuelas president Maduro fikk ført sin storstilte «anti-imperialistiske kampanje» til ende. Den vellykkete fredsprosessen i Colombia ble støttet, hyllet og applaudert. Presse- og ytringsfrihet ble diskutert med Ecuadors president, Raphael Correa, og Barack Obama i hovedrollene. Det viktigste tema som ble diskutert var behovet for fra staten uavhengige organisasjoner i samfunnet ved den parallelle kongressen for sivilt samfunn, som i tillegg til møtet med statsledere var en del av Det Pan-amerikanske Forbunds kongress.


Raul Castro og Barack Obama i Panama

Ecuadors president forsvarte eget ønske om å begrense ytringsfrihet for det han beskrev som «ond», presse i Latin-Amerika, «prensa mala». God presse fremmet demokratiet, men ond presse truet demokratiet, mente Raphael Correa. Obama uttrykte forståelse for at politikere kunne mislike det de opplevde som ondsinnete forvrengninger av virkeligheten, men at det aldri måtte bli statsledere som selv tiltok seg makt til både å definere hva som ble kategorisert som «ondsinnet» presse og makt til å hindre medier i å utøve kritikk overfor politikere. Statsledere kan ikke selv avgjøre hva som er akseptabel kritikk av statsledere. Statsledere bør ikke ha makt til å sette de som ytrer seg kritisk til statsmakten i fengsel, uttalte Obama med åpenbar referanse til statsledere i Latin-Amerika, som lager lover for å begrense kritisk presse og for å kunne sette kritikere i fengsel. Alle må ha rett til å ytre seg, understreket Obama.

Nicolas Maduro fremstod som en stor taper i Panama. Han fikk riktignok vist forsamlingen av statsledere at han hadde klart å samle inn noen millioner underskrifter mot USAs erklæring om Venezuela som en fare for USAs sikkerhet. Erklæringen insisterer Maduro på er et forvarsel om nært forestående militær aggresjon ledet av USA mot Venezuela. Chavistene arrangerte en alternativ kongress for markering av anti-imperialisme, men synes å ha bestemt seg for å tone ned anti-imperialist-kongressen etter at Obama i dagene før møtet i Panama sendte en representant for utenriksdepartmentet til Venezuela for å samtale med Maduro. Obama og Maduro skal ha hatt en kort samtale på tomannshånd i Panama.

Forholdet mellom USA, Venezuela og Cuba.

Obama gjentok på kongressen forsikringen om at de økonomiske sanksjonene mot de 7 representantene for chavist-regimet som skal ha vært ansvarlige for drap på opposisjonelle under fjorårets demonstrasjoner i Venezuela, ikke er en aksjon rettet mot Venezuela. Aksjonen er kun rettet mot de syv representantene for regimet som USA mener er ansvarlige for brudd på menneskerettigheter og drap på demonstrerende regimemotstandere, hevder Obama. Erklæringen om at Venezuela utgjorde en fare, gjentok Obama var en erklæring det var nødvendig for amerikanske myndigheter å gjøre for å kunne vedta økonomiske sanksjoner. Obama understreket at han ikke mente Venezuela utgjorde en fare for USAs sikkerhet. Sanksjonene var ment å bidra til å fremme demokrati og respekt for menneskerettigheter i Venezuela.

Politiske analytikere flest har kritisert Obamas erklæring som en politisk tabbe som ga Maduro en mulighet til ved propaganda å avlede oppmerksomheten fra økonomisk, sosialt og politisk kaos, brudd på menneskerettigheter og politiske fanger.

Analytikere som forsvarer sanksjonene hevder de rammer ikke de store lederne for chavist-regimet, men de rammer mellomlederne. Mellomlederne er av regimet utnevnt til å lede utførelsen av de ubehagelige jobbene lederne på toppen gir ordre om. Lederne delegerer administrasjonen av selve utførelsen av arbeidsoppgaver som innebærer brudd på menneskerettigheter, til mellomlederne. Begynner mellomlederne å frykte eventuelle konsekvenser av lojalitet overfor regimets toppledere, kan det demotivere de som skal administrere de ubehagelige jobbene et diktatur trenger å utføre for ikke å miste makten. Analytikere som forsvarer sanksjonene mener kampanjen har blitt ledsaget av en diplomatisk venezolansk offensiv i forkant for å få USA til å la være vedta sanksjoner. De ser Maduros store «anti-imperialistiske kampanje» som viktig for Maduro for å bevare lojaliteten blant mellomlederne og dermed regimets overlevelse.

Forholdet USA, Cuba og Venezuela.

Maduro lyktes i få andre latin-amerikanske land til å kritisere USAs erklæring og sanksjonene, men lyktes ikke i å få Obama til å fjerne erklæring eller sanksjoner. Enkelte latin-amerikanske statsledere kritiserte USAs uforsonlige politikk overfor Venezuela, men selv de samlet seg ikke bak vedtak eller krav til USA. De nøyde seg med mild kritikk og oppfordring til dialog. Obama vil kunne utvide sanksjoner mot Maduros regime uten å frykte for sterke reaksjoner fra latin-amerikanske statsledere i tiden fremover.  

Hva så med Obamas politikk overfor Cuba? Obama har hevdet at oppretting av ambassader mellom de to land er nært forestående. USA er i ferd med å fjerne Cuba fra listen over land som støtter terrorisme. Å ha Cuba på listen over land som støtter terrorisme, fremstår som en urimelig etterlevning fra kalde krigen og en konsekvens av tiårs fastfrossete relasjoner. Men hva har Cuba gitt tilbake ved forhandlingsbordet med USA? Cuba har selv fått tvunget gjennom hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, til tross for at USA hadde satt opp en liste. Cuba har fortsatt politiske fanger. Regimet bryter fortsatt menneskerettigheter. I forhandlingene synes USA å ha akseptert regimets krav om at spørsmål om åpne, demokratiske valg, organisasjonsfrihet, næringsfrihet, presse- og ytringsfrihet fortsatt alene skal avgjøres av den politiske eliten som tok makten for 56 år siden. Obama har gitt mye, og fått så godt som ingenting tilbake. Hva er det Obama vil oppnå på Cuba?

En cubansk kvinne ser møtet i Panama på TV.

 

Dersom USAs regjering virkelig ønsket at demokratiske endringer skulle skje på Cuba, hadde ikke da USAs regjering en fordelaktig posisjon i tiden før Obama 17. desember annonserte forhandlinger om normalisering av forbindelser mellom USA og Cuba? Cuba har lenge vært og er fremdeles økonomisk skakkjørt. Samtidig er Castro-regimet økonomisk avhengig av et Venezuela som er enda mer økonomisk skakkjørt og befinner seg i en akselererende sosial og politisk krise Maduros styre synes ute av stand til å bringe Venezuela ut av. 

De hemmelige samtalene mellom USAs regjering og Castro-dynastiet om å starte en prosess mot normalisering av forbindelser startet rett etter at Hugo Chavez døde i 2013. Castro-dynastiet forstod da at chavist-regimet ikke ville overleve lenge uten den karismatiske Chavez som leder. Senere har fallet i oljeprisen økt ytterligere den økonomiske, politiske og sosiale krisen Chavez etterlot sin etterfølger, nåværende president Nicolas Maduro. Det siste året har president Maduro halvert omfanget av den billige oljen Venezuela har gitt Cuba i bytte mot cubanske sikkerhetsrådgivere, leger, helsepersonell og idrettsinstruktører regimet har sendt til Venezuela. Også overfor Venezuelas øvrige politiske allierte som i mange år mottok billig olje fra Venezuela, har den rause tildelingen av felleskapets ressurser fra chavistene blitt halvert det siste året. Chavistene er i ferd med å miste innflytelsen blant allierte land raus utdeling av billig olje lenge har gitt dem. De to revolusjonære regimene var på vei mot en undergang Obama kunne ha bidratt til ved å la være å endre USAs politikk. Det er rimelig å hevde at USAs politikk ikke har virket før. Likevel, var ikke politikken Obama endret sammen med Venezuelas overfor Cuba smittende økonomiske krise i ferd med tvinge frem enten undergang eller nødvendige endringer på Cuba, selv med politikken Obama forlot?

Forholdet Venezuela, Cuba og USA.

Skal man argumentere til forsvar for Obamas endring av politikken overfor Cuba må man vurdere hva Obama har gjort i tillegg til å ta initiativ til å normalisere forbindelser. Ikke lyktes Obama med å bestemme hvilke 53 politiske fanger som ble frigitt i januar, regimet har fremdeles politiske fanger, de bryter menneskerettighetene, de får opprettet diplomatiske forbindelser, Cuba blir fjernet fra listen over stater som støtter terrorister og Obama har letter på flere av de sanksjonene han har mulighet til å fjerne uten kongressens godkjennelse. Castro-dynastiet har erklært seg villig til å diskutere demokrati og menneskerettigheter, men presisert at det skal skje med respekt for Cubas og USA ulike politiske systemer og ulike forståelser av hva demokrati og menneskerettigheter innebærer.

Vil Obama bli stående i historiebøkene som en Jimmy Carter? Obama er lynende intelligent, en stor taler, står for de rette verdiene, men vet ikke helt hva han vil. Utover Obamacare har ikke Obama fått til så mye som politiker, og i utenrikspolitikken har han fått til svært lite. Mangler Obama interesse, ambisjoner og engasjement for utenrikspolitikk? Setter Obama sine flinkeste folk til å arbeide med andre politiske saksfelt enn utenrikspolitikk, og er i tillegg kanskje også Iran, Cuba og Latin-Amerika mindre viktig enn Kina? Blir Obama utmanøvrert av regimer som setter sine beste folk til å arbeide med spørsmål som har med USA å gjøre, fordi det å ikke tape politiske dragkamper med USA er eksistensielt viktig for Iran, Cuba og Venezuela?

Obamas strategi overfor Cuba synes å være at økt handel mellom USA og Cuba og økt kontakt mellom mennesker vil gjøre det vanskeligere for regimet å beholde totalitær kontroll over befolkningen. Flere eksilcubanere i USA vil investere i privat næringsvirksomhet på Cuba, flere amerikanske turister vil interagere, forsterke bånd, utveksle ideer og tanker. Økt samkvem mellom USA og Cuba vil bringe med seg ny teknologi og økt internettbruk vil kunne gjøre det vanskeligere for cubanske myndigheter å kontrollere befolkningen. Økt tilvekst i en middelklasse av entreprenører som på sikt ikke vil være avhengig av den cubanske staten for å lykkes, kan undergrave regimet på sikt.

Forholdet USA, Cuba og Venezuela som såpeopera.

Men har økt handel med Kina og Vietnam ført til mer demokrati i de to landene? Hva gjør Obama i tillegg til å åpne for mer handel og mer samkvem? Kunne Obama aktivt ha fridd til cubanernes hjerter, utøvd «soft power»? Vil Obama invitere mange cubanske studenter til å studere i USA og gi de rikelig med stipendier, eller på andre måter undergrave diktaturet med fredelige midler?  

I Panama skjedde altså fem viktige hendelser som etterlot de tre hovedaktørene Cuba som en vinner, USA som taper og Venezuela som en stor taper. Den siste av de fem hendelsene vil jeg utdype i neste innlegg på denne bloggen, behovet for fra staten uavhengige organisasjoner i samfunnet ved den parallelle kongressen for sivilt samfunn, som i tillegg til møtet med statsledere var en del av Det Pan-amerikanske Forbunds kongress.

 

I Neste innlegg på bloggen vil jeg argumentere for hvorfor jeg mener Cuba har snyltet på Venezuela, jeg vil utdype forholdet mellom Venezuela og Cuba, og jeg vil forsøke å gi en grundig analyse av hvor opposisjonen på Cuba står etter møtet i Det Pan-amerikanske Forbund i Panama.

Kilder: ICLEP

 

Raul forlater i rett tid en allianse for en annen allianse.