2. svarartikkel til Terje Engers svarartikkel. (artikkel nr. 2)

Mitt andre svar til Terje Engers svarartikkel på min første artikkel. (Enger avviste min første artikkel som moralisme og mente Oslo hadde en mer synlig og sjenerende prostitusjon enn Cuba, og at Cuba hadde et utdanningsvesen og et utdanningsnivå i befolkningen Norge bare kunne drømme om.)

EKSOTISK REGIME

Leder av Norsk Cuba-forening, Terje Enger, avviser i Ny Tid nr. 11 det han ser som mitt forsøk på «å psykoanalysere den cubanske virkelighet og revolusjonen» i en tidligere artikkel. Enger avviser mitt Reich-inspirerte innspill til forståelse av den cubanske totalitære samfunnsmodellen og venstre-radikaleres fascinasjon for modellen, som virkelighetsfjern moralisme.

Likevel, Cuba var i 1958 blant de rikeste spansktalende landene. Cuba var avanserte teknologisk, sosialt og politisk. 56 år med vanstyre og undertrykkelse, har gjort Cuba til det U-landet det i latin-amerikansk sammenheng ikke var før revolusjonen.

Hva kjennetegner diktaturet på Cuba? Sørger nabolagskomiteer, system av informanter, sikkerhetspoliti, og totalitær ideologi for at mentale frirom for individer ikke lar seg opprettholde eller holde skjult for det effektive undertrykkelsesapparatet? Den revolusjonære, totalitære ideologien vil ikke la noe område av samfunnet være utenfor, i fred for den politiske, statlige sfæren.

Det totalitære diktaturet på Cuba har hatt absolutt makt over utdanningsvesenet i 56 år. Regimet har kunnet skape det nye, sosialistiske mennesket, til frihet, selvstendighet og solidaritet. Likevel insisterer Castro-dynastiet på at cubanerne skal være den eneste befolkningen i Latin-Amerika som ikke er modne til å stemme ved valg, praktisere presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og menneskerettigheter. Dersom den kommunistiske ideologien har rett, burde det sosialistiske mennesket ha vært det best egnete til å praktisere demokratiske rettigheter. Fungerer ikke sosialistisk oppfostring? Hvorfor har regimet politiske fanger? Er det noe galt mvorå  med samfunnsmodellen eller barneoppdragelsen?

I en tale til den cubanske nasjonalforsamlingen i juli 2013 kritiserte Raul Castro det moralske forfallet i det cubanske folket. Mangel på høflighet, grov språkbruk, stjeling av offentlig eiendom på arbeidsplasser og seksuell utfoldelse i parker til sjenanse for andre cubanere var noen av eksemplene lillebror Raul fremhevet. Presidenten innførte derfor et fag i barneskolen for oppretting av «sivile verdier». Raul avsluttet talen indignert på vegne av de gamle revolusjonshelter, «vi stormet ikke Batista-regimets militærforlegninger for dette». De ensrettete mediene på Cuba konfronterte ikke de absolutte makthaverne i 56 år med deres ansvar for påstått «moralsk forfall» i den cubanske befolkningen.  

Hvorfor kommenterte ikke Raul Castro i talen også den utbredte prostitusjonen på Cuba? Mange unge cubanske kvinner og menn vil gjerne gifte seg med en utlending for å komme seg vekk fra en tilværelse uten fremtidshåp. På øya foregår imidlertid også prostitusjon og tabu-belagt prostitusjon med mindreårige. Journalisten Frank E. C. Lopez beskrev 29. mars på det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihets nettsider barneprostitusjon på Cuba.

Cubas avhengighet av turisme gjør at regimet ser gjennom fingrene med de i prinsippet ulovlige skyggesidene ved turismen på Cuba. Den eneste økonomiske aktiviteten det ineffektive og korrupte regimet ikke har klart å kvele, er turistindustrien.    

Den kommunistiske cubanske ideologien der revolusjonær vilje skal gjennomstrømme hele individet, har blitt presentert med karisma og viril sjarm av Fidel Castro gjennom nesten et halvt århundre. Iscenesettelsen av den revolusjonære vilje som avgjørende for moralske vurderinger, gjør Fidel og hans revolusjonære venner til nære slektninger av en norsk litterær helt på radikal venstreside.

I Henrik Ibsens teaterstykke «Brand» ofrer presten Brand sønn og kone i kamp for den rensende, altomfattende, samfunnsendrende viljen til å satse «intet eller alt» for et vagt og uklart definert ideal om et mer fullverdig liv og et bedre samfunn. I teaterstykket overtaler presten menigheten til å forlate det eksisterende samfunnet ved å love et jordisk paradis. Idealsamfunnet vil åpenbare seg for menneskene som følger ham, dersom de fortsetter å streve med å leve opp til kravene fra den rensende, revolusjonære viljen. Når forsamlingen som har fulgt Brand ut i ødemarken på høyfjellet etter hvert blir lei av at Brand aldri innfrir sine løfter om å gi dem et bedre liv, men i stedet fremsetter stadig nye krav til deres oppofrende vilje, vender de seg mot Brand. Folket gjør opprør og forlater ham alene på høyfjellet.

Castro-dynastiet har i mer enn et halvt århundre appellert til det cubanske folks offervillighet og tilslutning til den altomfattende, påstått samfunnsforbedrende, revolusjonære viljen. Det effektive undertrykkelsesapparatet har hindret cubanerne i å uttrykke sin misnøye med et regime som ved nepotisme, korrupsjon, overvåking og brutalitet har skapt et samfunn i stagnasjon. Har Fidels evne til å fremstå som en handlekraftig, mandig, karismatisk leder «fullt og helt, og ikke stykkesvis og delt», blendet norske venstre-radikalere?

Dag Solstad skrev i 2008 at han hadde en teori om at «AKP hadde beflittet seg på å bli Brands etterkommere».[1] Viser Solstads påstand venstre-radikaleres forkjærlighet for manifestasjoner av vilje til å bedre samfunnet? Tilsynelatende troverdige uttrykk for vilje til altomfattende endring av samfunn er viktigere enn «kjedelige» demokratiske institusjoner og gradvise, langsomme, forbedringer av levekår. Demokratiske rettigheter og friheter venstre-radikalere selv gjør bruk av i egne strider for politiske mål i Norge, blir i eksotiske «annerledes» land mindre viktige.     

Hva er det ved det cubanske diktaturet som appellerer til nordmenn på radial venstreside? Hvis Enger har rett i at psykoanalytisk inspirerte samfunnsanalyser av totalitær kommunisme på Cuba er en avsporing, og man ikke aksepterer Norsk Cubaforenings forsikring om at Cuba ikke er noe diktatur, hvilke teorier om samfunn er det som er relevante for å forstå det totalitære regimet på Cuba, og fascinasjonen det vekker?

---

[1] Solstad, Dag. Om Brand. Bergen 2008. S. 26.