I anledning åpningen av ambassader i Havanna og i Washington.

Castro-dynastiet har så langt fått det som de vil. Før jul presenterte Raul Castro nyheten i ettpartidiktaturets nasjonalforsamling om avtalen med Obama om normalisering av forbindelsene mellom Cuba og USA. Raul forsikret om at det ikke ville bli noen endringer i det politiske systemet. Samtidig forsikret Castro forsamlingen om at regimet ville presse Obama til å gi dem de konsesjoner den republikansk kontrollerte Kongressen ikke vil kunne hindre Obama i å gi dem. Castro-dynastiet har så langt sluppet å måtte gjøre endringer i demokratiske retning eller respektere menneskerettigheter.

Cubas store leder Raul Castro har i møte med imperialistmakten USA prinsippfast forsvart og bevart intakt landets kommunistiske system. Kommunistpartiets ungdomsorganisasjon holder til tross for sviktende rekruttering de siste årene, fanen høyt. Nestleder i kommunistpartiet, den 85-årige Josè Ramon Machado Ventura, appellerte til ungdomspartiets kongress for noen dager siden, om at ikke ungdommen måtte la seg lure av USAs tilsynelatende fredfulle tilnærming til Cuba. Det var nå viktigere enn noensinne å opprettholde kampen mot imperialismen og dens medløpere.

President Raul Castro og
Visepresident, Josè Ramon Machado Ventura

Tilstede ved kongressen var også «the cuban five», de fem cubanske spionene som ble arrestert og dømt til lange fengselsstraffer i USA i 1998. De tre siste av de fem cubanske spionene, ble frigitt i desember umiddelbart etter at avtalen om normalisering av forholdet mellom USA og Cuba ble annonsert. En av de fem spionene fremhevet at det var innen kommunikasjon og etterretning at den store kampen om Cubas fremtid stod, i klartekst kontroll av internett og overvåking av Cubas indre fiender.

Den mest kjente av «the cuban five», Gerardo Hernandèz fremhevet i sin tale til ungdomspartiets kongress hvordan det kommunistiske regimet på Cuba i forhandlinger med USA ikke har gitt en tøddel, (àpice), ikke har gitt etter på noen av sine verdier. Hernandèz mottok applaus for å hevde at historien viste at dersom cubanerne var tro mot sine prinsipper, så kommer seieren. Han avsluttet med en metafor fra baseball: «men det gjelder å holde balltreet klart».

De fem spionene, the cuban five.
Gerardo Hernandez fremt foran.

Raul Castro har stilt tre krav til Obama. I dag åpner USA og Cuba ambassader i Washington og Havanna. Raul Castro fremsatte for noen dager siden sine krav for de videre forhandlingene med USAs regjering. En avtale som ikke innebærer en fullstendig fjerning av handelsembargoen er umulig å akseptere for Castro-regimet, mener Raul. Guantanamo-basen må USA lage en plan for å overlate tilbake til Cuba, og USA må innstille all støtte til miljøer i USA som har som mål å undergrave det politiske og økonomiske systemet på Cuba. All økonomisk støtte til Radio Martì og andre TV, radio og nyhetsformidlere som fra USAs territorium sender informasjon og nyheter til befolkningen på Cuba, må USA innstille, krever Raul Castro.

Raul Castro har tonet ned et tidligere stilt krav. For noen måneder siden stilte Raul Castro et krav om at USA skulle betale Castro-regimet en stor økonomisk erstatning for de økonomiske vanskelighetene og lidelsene Cubas befolkning var blitt påført som en konsekvens av embargoen. Kravet om økonomisk kompensasjon har Raul de siste dagene ikke fremmet, men kanskje han vil komme tilbake til dette kravet i senere forhandlinger.

Det viktigste kravet fra Raul Castro har han vært forsiktig med å ytre i internasjonale medier, at USAs diplomater skulle holde avstand til opposisjonelle. Uten at internasjonal presse har interessert seg for dette har Raul Castro fremmet krav overfor Obama-administrasjonen om at ambassaden USA skal etablere i Havanna, skal avstå fra all kontakt med opposisjonelle på Cuba. Leder for USAs forhandlingsdelegasjon på Cuba siden januar, Roberta Jacobsen har med unntak av et frokostmøte med noen utvalgte opposisjonelle i januar, respektert regimets ønske om ikke å gi opposisjonelle oppmerksomhet eller lytte til dem. Med unntak av møtet Obama hadde med to opposisjonelle cubanere under kongressen i det Pan-amerikanske Forbund i Panama i april, har også Obama vært lydhør for Castro-dynastiets krav om avstand til opposisjonelle.



"This is what change looks like".

Obama har så langt etterkommet Castro-dynastiets krav. USA fjernet i forhandlingene regimets status som økonomisk støttespiller for terrorisme. Regimet som i realiteten er økonomisk bankerott, trengte å få fjernet terrorist-stemplet for å kunne tillates å ta opp sårt trengte lån i internasjonale banker. Regimet fortjente å bli fjernet fra listen over land som støtter terrorisme, men Obama kunne ha stilt noen motkrav? Krav om demokratiske reformer, respekt for menneskerettigheter og kanskje også krav om at regimet i motytelse skulle respektere USAs diplomatiske personales rett til å ha kontakt med den demokratiske og pasifistiske opposisjonen på Cuba?

To momenter fra talen Obama holdt for noen uker siden i forbindelse med beslutningen om å opprette amerikansk ambassade på Cuba, må fremheves. Obama erklærte i talen at USA forbeholdt seg retten til å kritisere regimet når de fant det nødvendig. Er det en rett USAs styresmakter har sett for seg at de skal praktisere etter at ambassader i Havanna og Washington er opprettet?

Obama sa også i talen at «This is what change looks like». Bare noen dager senere ble den kjente opposisjonelle, Antonio Rodiles banket opp og måtte på sykehus. I likhet med mange andre fulgte Rodiles Kvinner i Hvitts ukentlige, fredelige marsj etter gudstjeneste på søndager, i Havanna og en rekke andre steder på Cuba. De siste ukene har hver søndag rundt 80 demokratiaktivister som har deltatt i marsjene, blitt midlertidig arrestert, trakassert og banket opp. Rodiles har kritisert Obama for ikke å ha lyttet til og gitt en plattform til de demokratiske kreftene på Cuba under samtalene Obama har hatt med regimet om Cubas videre utvikling. Rodiles har påpekt hvordan Obamas imøtekommenhet overfor regimet har gjort det mulig for regimet å øke undertrykkelsen, trakasseringen, brutaliteten og volden regimet utsetter de opposisjonelle for. Bildene av dem skambankete Rodiles etter sykehusbesøket var kanskje ikke det Obama mente da han sa at «slik ser endring ut»?


Antionio Rodiles etter å ha blitt banket opp
av cubansk sikkerhetspoliti.



Kritikere blant opposisjonelle cubanere, både i eksil-miljøet og på Cuba, bør bli lyttet til. Castro-dynastiet har i mer enn et halvt århundre lykkes i å diskreditere all politisk motstand fra eksilmiljøet som «CIA-lakeier», «Miami-mafia» eller bare «Miami». For mange i internasjonal og i norsk presse er «Miami» en diskvalifiserende betegnelse, som krever umiddelbar avvisning av alt av innhold i deres budskap.

Castro-eliten har vært dyktige i å forføre internasjonale medier til å oppfatte all motstand mot regimet både på Cuba og i Florida, som kontrollert av CIA og «Miami-mafia». De cubanske eksilmiljøene består av et bredt politisk spekter med det til felles at de ikke støtter totalitær kommunisme. Regimet har lykkes med å skape en forestilling i internasjonale medier om at hele det bredt sammensatte miljøet av eksil-cubanere i Florida, har som eneste motivasjon for motstand mot regimet, å få tilbake rikdommene sine. Rikdommer den rettferdige, egalitære og sosialt omfordelende cubanske kommunismen skulle ha fordelt til folkets og de fattiges beste.

Blant den store gruppen av cubanere i eksil som lever i Florida, er det også miljøer av hardnakkete rikinger som vil ha tilbake rikdommene revolusjonen i 1958/59 tok fra dem. Flere av dem tilhører en eldre generasjon, en elite, som har ført en lavintensitets borgerkrig med eliten rundt Castro-dynastiet over Florida-sundet. Samtidig som disse to elitene har pønsket ut intriger og slengt fornærmelser til hverandre, har de to elitene levd i økonomisk velstand på hver sin side av Florida-sundet. Befolkningen på Cuba har levd i fattigdom. Castro-dynastiets propaganda-arbeid er imponerende.

Bidrar Obamas politikk til å
fremme demokrati på Cuba?

 

Obama kunne om han ville, ha støttet initiativet fra et samlet miljø av menneskerettighetsaktivister ledet av Antonio Rodiles og leder for Kvinner i Hvitt, Berta Soler, om et lovforslag om amnesti for alle politiske fanger, gjeldende ikke bare for de nå anslagsvis mellom 20 og 45 politiske fangene på Cuba som sitter i fengsel. Det korrupte rettsvesenet på Cuba gjør bruk av fabrikkerte anklager mot dissidenter, og dissidenter blir dømt for lovbrudd regimet ser gjennom fingrene med at vanlige cubanere utøver, svartebørshandel. Mange politiske fanger er altså arrestert for økonomiske forbrytelser, og det forklarer ulike oppgitte tall for politiske fanger.

Regimet har lykkes med å definere de politiske fangene blant de 53 fangene USAs regjering i januar presset Castro-regimet til å sette fri, til en legal status som gjør det mulig for regimet å fengsle de samme menneskene på nytt uten nye straffeprosesser. De politiske dommene er altså ikke opphevet, men kun midlertidig satt i bero, for så lenge regimet ønsker. Lovforslaget menneskerettighetsaktivister har samlet seg om, vil således forsøke å tvinge frem løslatelse av alle politiske fanger, og samtidig ta fra regimet mulighet til på nytt å fengsle opposisjonelle som er blitt «midlertidig» frigitt. Siden Obama fremsatte kravet i desember om frigivelse av 53 politiske fanger, som et vilkår for å inngå i en normaliseringsprosess med Cuba, er det ikke urimelig å forvente at Obama kan finne det vanskelig ikke å stille seg bak et slikt krav i de videre forhandlinger med Castro-regimet om Cubas fremtid.

Vil Obama akseptere Castro-dynastiets krav om at den cubanske befolkningen kun skal måtte forholde seg til informasjon og nyheter fra Cubas strengt kontrollerte mediemonopol? Vil Obama være så grei i forhandlingene at han fjerner all økonomisk støtte til Radio Martì og annen nyhets og informasjonsformidling fra Florida? Hva er det ved informasjonen fra det cubanske eksilmiljøet som er så farlig at vanlige cubanere utsatt for et ensrettet, strengt kontrollert mediemonopol, må beskyttes mot slik informasjon? Vil Obama også fremover akseptere regimets krav om at USAs diplomati og politisk ledelse, ikke skal ha kontakt med Cubas demokratiske og pasifistiske opposisjon? Kan Obama-administrasjonen bli flinkere på «soft power», f.eks. i form av stipendier til cubanske utvekslingsstudenter som kan få mulighet til å studere ved amerikanske universiteter? Kan Obama komme sterkere tilbake, eller er han allerede utmanøvrert av de slue Castro-brødrene?  


Kilder: ICLEP, Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet.

Se forrige innlegg for alternativ reiseguide for dissidentenes Cuba.

Har du lysst til å lese min kritikk av norsk Cuba-politikk i Bergens Tidende 20.7.
http://www.bt.no/meninger/kronikk/Fredsforhandler-pa-Castros-premisser-3401284.html