Daniel Ortega og pengene fra Chavistene i Venezuela.

Den billige oljen chavistene i Venezuela har delt med regimer Chavez har sympatisert med og ønsket politisk støtte fra, har beriket eliter med nære bånd til makten i mange latin-amerikanske land. Mange regimer på venstresiden med ulike grader av autoritære eller diktatoriske trekk, har fått muligheten til å opprettholde sosiale prosjekter, som har sikret de ulike regimene støtte fra fattige deler av befolkningen. Et av disse landene er Nicaragua.

Familiesamvær. Hugo Chavez, Daniel Ortega
og Rosario Murillo, Ortegas kone.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, har begynt en artikkelserie der de undersøker hvilke regimer i Latin-Amerika som har nydt godt av chavistene i Venezuelas rause og korrupte utdeling av rikdom fra de store oljeintektene. ICLEP driver undersøkende økonomisk journalistikk for å avdekke hvordan eliter i venstre-autoritære regimer ved makten i Latin-Amerika har ranet til seg den oljerikdommen som skulle ha kommet det venezuelanske folk til gode.

Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet gransking av korrupsjonen som har fulgt av Venezuelas oljerikdom under chavistenes 17 år ved makten, er et godt eksempel på gravende journalistikk med prinsippet om «å følge penga» - som ledesnor. Rikdommen eliten rundt Nicaraguas autoritære president Daniel Ortega har blitt til del som en konsekvens av samarbeidet med chavistene i Venezuela har vært et av landene ICLEP har tatt for seg i sin påbegynte artikkel-serie.

The Economist kommenterer hvordan den radikale venstresiden ved makten i Latin-Amerika de siste månedene har opplevd en rekke nederlag i valg, i Christina Kirchner i Argentina, Nicolas Maduro i Venezuela og i Evo Morales i Bolivia. Det engelsk-språklige ukemagasinet oppgir tre årsaker til det den antar er begynnelsen til den radikale venstresidens fall. Den første årsaken er at en for Latin-Amerika gunstig økonomisk periode med høy etterspørsel og gode priser for latin-amerikanske råvarer har blitt avløst av lavere etterspørsel og lavere priser for latin-amerikanske produkter på verdensmarkedet. Den andre årsaken er den utbredte korrupsjonen, som synes like utbredt under venstreradikale og venstre-autoritære regimer, som under regjeringer med andre politiske fortegn. Den tredje årsaken er befolkningers ønske om å la andre politiske krefter få prøve seg ved makten og behovet for maktskifte. De venstreradikale kreftene ved makten blir av Economist også kritisert for å ha vært mer opptatt av konfrontasjon enn av å bygge konsensus, og for i likhet med alle politikere i Latin-Amerika, å ha vært for lite opptatt av å forbedre næringslivets produktivitet og fremme investeringer i innovasjon, utdanning, forskning og næringsliv.

Bilde fra de gode, gamle dager:
Hugo Chavez, Fidel Castro og Evo Morales.

Den andre årsaken til den venstresidens antatte fall fra makten, den utbredte korrupsjonen, er verdt å dvele ved. Venezuela har hatt enorme inntekter fra olje siden Hugo Chavez kom til makten i 1998. Landet er av Transparency International rangert som det 20 korrupte land i verden. Skandalen rundt HSBC-banken i Sveits viste hvor noe av pengene de bolivarianske elitene har ranet til seg, ble satt inn på kontoer. Samarbeidsorganisasjonen ALBA var et samarbeid som fordelte oljeinntektene fra Venezuela til landene Venezuela samarbeidet med politisk. Har også elitene i de forskjellige ALBA-landene tjent seg rike på korrupsjonen chavistene har fremmet i kompaniskap med landene ALBA-samarbeidet? Det er ikke tilfeldig at ALBA-landene har blitt kritisert for å svekke forholdene for fri presse. Med så mye korrupsjon og vanstyre, vil forståelig nok styresmakten unngå kritisk granskning fra fri presse.

Nicaragua under Daniel Ortegas regime har mottatt omfattende økonomisk hjelp fra chavistenes Venezuela siden Ortega igjen ble president i 2006. I Nicaragua har Ortega lykkes i å bevare ubestridt makt for seg og eliten rundt seg i sandinistbevegelsen siden midten av 80-tallet, i realiteten nesten absolutt makt. Sandinistlederen har brukt makten til å gjøre egen familie til en av de rikeste i Nicaragua.

Diktatorene på venstresiden skiller seg fra diktatorene fra tidligere tiår fra diverse høyreekstreme militærdiktaturer. De gjør bruk av mindre brutalitet og drap på politiske motstandere, og de er mer sofistikerte i sin undertrykkelse av ytringsfrihet, demokratiske rettigheter og menneskerettigheter. De er korrupte, men har andre motiver for korrupsjon enn de vulgære og grådige diktatorene fra 70-tallets militærdiktaturer, som stjal unna penger for å leve luksusliv for seg selv, familien og eliten rundt dem. For de latin-amerikanske autoritære lederne som det siste tiåret har blitt holdt ved makten ved pengene chavistene ikke har investert i Oljefond for den venezolanske befolkningens fremtid, er det å holde seg ved makten det berusende og for dem det motiverende ved politikk.

Hugo Chavez, Evo Morales og Daniel Ortega.

Daniel Ortega er en politisk leder som gjennom hele ungdomstiden og de første årene som ung voksen, forsaket vanlig ungdomstid for geriljavirksomhet og klandestint politisk arbeid. I motsetning til andre tidligere sandinistkommandanter som finansminister Bayardo Arce, kjører ikke Ortega en Ferrari på de gode veiene pengene fra chavistene har gitt ham mulighet til å bygge i Nicaragua. Ortegas i realiteten nesten absolutte makt har gjort familiens og eliten rundt ham rik, har gitt ham mulighet til å bli elsket av de overfor sandinistene lojale deler av befolkningen, og det har skapt en politisk stabilitet som har gitt Nicaragua en stabil økonomisk vekst i årene etter den internasjonale finanskrisen. Oljen fra chavistene har gjort Ortega til den politiske suksessen det har vært så viktig for ham å være. 

Maduros regime i Venezuela har siden 2014 måttet halvere omfanget av de rause tildelingene av billig olje til sympatiserende stater i Latin-Amerika. USA har tilbudt hjelp til de mange karibiske småstatene som har gjort seg avhengige av billig olje fra Venezuela, til å omstille seg til andre energikilder enn olje. Det siste året har omfanget av rause tildelinger blitt ytterligere redusert. Samtidig har Maduro bundet fremtidige olje-leveranser fra Venezuela til forpliktende avtaler med Kina. The Economist har tidligere omtalt Venezuela som verdens mest vanstyrte land. ICLEP sammenligner den sosiale og økonomiske krisen i Venezuela med "spesialperioden" Cuba opplevde etter Sovjets fall. Har chavistenes vanstyre og korrupsjon bragt Venezuela inn i en tilsvarende "spesialperiode"?

Har fallet i oljeprisene gjort elitene rundt Ortega-familien i Nicaragua i likhet med eliten rundt Castro-dynastiet mindre avhengige av den økonomiske støtten fra chavistene i Venezuela? Likevel, den gamle sannheten om makt og korrupsjon er fremdeles gyldig: Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.

Link til ICLEPs artikkel-serie om korrupsjon i kjølvannet av den bolivarianske revolusjonen og ALBA-samarbeidet mellom venstreradikale og venstre-autoritære eliter.

http://iclep.org/segunda-parte-como-hugo-chaez-regalo-venezuela/

Kan Norges utenriksminister bidra til å hindre en utvikling i Venzuela mot voldelig konfrontasjon og tap av menneskeliv?

Kan Norge bidra til å hindre Venezuela i å gå fra sosialt, økonomisk og politisk kaos til voldelige konfrontasjoner og tap av menneskeliv? Norge har samarbeidet nært med Castro-regimet på Cuba i den pågående fredsprosessen i Colombia mellom regjering og Farc-gerilja. Kan Utenriksminister Børge Brende bruke politisk kapital og tillit til å overtale Cuba til å legge press på Maduros regjering til å sette sammen en samlingsregjering i Venezuela?


Børge Brende på Cuba

Castro-regimet har stor innflytelse blant chavistene i Venezuela. De cubanske lederne har nære personlige bånd til lederne blant chavistene, og Cuba har mange militære rådgivere til stede i Venezuela. Oljeprisene har falt, så Castro-regimet er mindre avhengige av den økonomiske byttehandelen med Venezuela. Siden begynnelsen av 2000-tallet har Castro-regimet byttet billig olje mot leger, idrettsinstruktører, og aller viktigst, i cubansk ekspertise i undertrykkelse av opposisjonelle.

Castro-regimet har siden Obama annonserte politikken for normalisering av relasjonene mellom Cuba og USA, oppnådd mye, men unngått å gi konsesjoner i forhold til demokrati og menneskerettigheter på Cuba. Kanskje har det likevel vært klokt av USAs regjering, EU, europeiske land, paven, de fleste latin-amerikanske ledere og alle andre utenlandske politiske aktører, å ikke stille krav. Slik har de tatt fra Castro-regimet konspirative argumenter om at opposisjonen som ønsker demokratiske reformer og respekt for menneskerettigheter, står i ledtog med utenlandske imperialister. Regimets propaganda er blitt mindre effektiv, samtidig som regimet har mistet informasjonsmonopolet. Internett er blitt mer utbredt samtidig som illegale, opposisjonelle aviser har økt i antall og omfang.  

Opposisjonen på Cuba stiller seg imidlertid uforstående til hvorfor Castro-regimet bør få beholde intakt sin totalitære maktposisjon. I løpet av 57 år har Castro-dynastiet gjort Cuba til det U-landet det i latin-amerikansk sammenheng ikke var før revolusjonen. Cuba er i løpet av mer enn et halvt århundre med korrupsjon, nepotisme, vanstyre, stagnasjon og undertrykkelse av all opposisjon, blitt et u-land, også i latin-amerikansk sammenheng. Likevel, om så USA, EU, europeiske land, paven og latin-amerikanske ledere ikke ønsker å samle seg om krav om frigivelse av alle politiske fanger, demokratiske reformer i form av frie valg, respekt for presse- og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og respekt for menneskerettigheter på Cuba, så kan kanskje USA, EU og paven stille krav til Castro-regimet om å trekke ut cubanske militære rådgivere i Venezuela? Kravet kunne være en betingelse for videre innrømmelser om og forbedrete økonomiske betingelser for det totalitære kommunistiske diktaturet på Cuba?


Maduro blir forvirret av å lytte
 til både Fidel og Raul, og vet ikke hva han skal gjøre,
i følge karikaturtegning.

Om ikke annet så kunne kanskje USA, EU og paven begynne å snakke om tilstedeværelsen av cubanske militære rådgivere med kompetanse i politisk undertrykkelse i Venezuela? Det ville kanskje gjøre det mer politisk belastende for Castro-regimet å utøve destruktiv politisk innflytelse i et Venezuela som synes å trues av nært forestående voldelige konfrontasjoner og tap av menneskeliv. Kan et konstruktivt politisk press bli etablert mot Castro-regimet om å gjøre sitt til å bidra til en utvikling i Venezuela mot samarbeid og forsoning?  


Demonstrasjoner i Venezuela

  

Skal Maduro fortsette kursen han nå er på, full konfrontasjon mot alle meningsmotstandere i Venezuela, vil hjelpen fra cubanske militærrådgivere i å bryte ned opposisjonelle og kontrollere demonstrasjoner, være viktig for Maduros regime. Kan Cuba overtales til å spille samme konstruktive rolle i Venezuela, som de foreløpig synes å ha spilt i fredsprosessen i Colombia? Kan Latin-Amerika-kyndige norske forskere tenke kreativt om hvorvidt den politiske kapitalen fredsprosessen i Colombia har gitt Norge, kan brukes til å hindre at Venezuela beveger seg videre mot en voldelig konflikt og tap av menneskeliv?