Samtale med Che Guevaras nevø på Oslo Freedom Forum

På Oslo Freedom Forum 22-25 mai, var nevøen til selveste Che Guevara til stede som gjest, men ikke som foredragsholder. Martin Guevara fortalte om en oppvekst som privilegert på Cuba. Familien ble av Castro-regimet tildelt en fin leilighet som etter cubansk standard var å betegne som en luksusleilighet, med tilgang til ressurser og økonomiske goder vanlige cubanere ikke fikk del i. Ches nevø følte etter hvert som han ble voksen, at livet som privilegert, var i strid med idealene som ble forfektet av den cubanske revolusjonen, og endte med å skrive om spriket mellom idealer og virkelighet på Cuba. Familien brøt med ham, og han har slik jeg forstod det, ikke lenger kontakt med familien på Cuba.

Martin Guevara, forfatteren av "A la sombra de un mito"
(På norsk ville det vel ha blitt - I skyggen av en myte").

Forfatteren Martin Guevara har skrevet flere bøker, deriblant om sitt liv før og etter han begynte å snakke ærlig om spriket mellom ideal og virkelighet på Cuba. Han mener likevel at Castro-regimet kunne ha lyktes med å skape et bedre samfunn på Cuba inntil tidlig på 1970-tallet. Ches nevø fremhever det han opplevde som en stor entusiasme rundt de revolusjonære idealene i det samfunnet han vokste opp i. Martin Guevara fremhever maktrusen han mener Fidel Castro ble offer for, som en viktig årsak til at den cubanske revolusjonen har mislykkes.

I flere tiår stod hele det cubanske maktapparatet, hele det cubanske samfunnet på tå hev og lyttet til og anstrengte seg for å tilpasse seg den minste lille endring i det hele eliten og hele samfunnet, tolket som Fidels oppfatninger og ønsker. En hel nasjon fulgte i flere tiår en manns minste lille vink, og kastet seg rundt og endret sine meninger hver gang Fidel skiftet mening. Ingen enkeltperson klarer å unngå å la seg forderve moralsk av slik eneveldig makt over så mange tiår. Fidel Castros eneveldig makt må ha vært både berusende og korrumperende. Slik jeg har påpekt tidligere på denne bloggen: Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt, om man aldri så mye kaller seg revolusjonær.

Nevøen til Che påpekte det absurde i den politiske posisjonen Castro-regimet har hatt i Latin-Amerika. Martin Guevara mente det var absurd hvordan andre latin-Amerikanske ledere bukket og skrapet for Castro-dynastiet. Castro-regimet er jo en økonomisk katastrofe, og en økonomisk ubetydelig makt. Castro-dynastiet har i løpet av 57 år gjort landet som på slutten av 50-tallet var et økonomisk, politisk, kulturelt og teknologisk avansert sammenlignet med andre latin-amerikansk land, til i dag å være et av de fattigste landene i Latin-Amerika.

Til tross for å ha ledet Cuba til økonomisk ruin, behandlet ledere som Christina Kirchner i Argentina, Lula i Brazil, Hugo Chavez i Venezuela for det som i Latin-Amerika fremstår som moderne, økonomiske stormakter, Castro-dynastiet som om de skulle være kongelige, som lederne for stormaktene måtte bøye seg i støvet for. Martin Guevara sammenlignet underdanigheten blant en rekke latin-amerikanske ledere for Castro-dynastiet, med en tenkt situasjon der politiske ledere for oljemakten Norge, den økonomiske stormakten Tyskland eller andre europeiske stormakter skulle bukke og skrape for en liten økonomisk ubetydelig øystat som f.eks. Island.   

Martin Guevara er fascinert av hvordan Fidel Castro, til tross for hvor gammel og skrøpelig Fidel er blitt, fremdeles evner å utøve makt på Cuba. Ches nevø legger imidlertid til at det sannsynligvis er vel så mye kretsen rundt Fidel, som fremdeles utøver så stor makt. Det er kanskje ikke i samme grad Fidel på gammelt eneveldig vis lenger, som utøver innflytelsen. Fidel og kretsen rundt ham evnet, i følge Guevara, å snu regimets holdning til Obamas besøk, bare noen få dager etter at Obama forlot øya i mars 2016. Artikkelen Fidel skrev i Grandma der han med velkjent patos kritiserte Obama og USA-imperialismen for på nytt å forsøke å undertrykke cubanerne, klarte i følge Guevara å endre regimets holdning til Obama og få regimet til å bremse de prosessene som kunne ha bidratt til endring på Cuba.

Den slue lillebroren til Fidel, Cubas nåværende president Raul Castro, har satt seg fore å bygge opp varige institusjoner i det kommunistiske maktapparatet. Heller enn å basere det videre kommunist-regimet på karismatisk lederskap, synes lillebror Raul å ville bygge varige institusjoner som kan opprettholde regimets makt også i fremtiden, også etter at generasjonen, som ledet den såkalte revolusjonen i 1958, gir fra seg den formelle makten. Slik jeg påpekte i forrige innlegg på denne bloggen, så mener Antonio Rodiles og andre opposisjonelle at Castro-regimet i det skjulte, forsøker å forberede at Rauls sønn, Alejandro Castro Espìn skal kunne samle kontrollen over de viktige maktposisjonene og overta som leder etter 2018.

Antonio Rodiles

Cuba har lenge vært avhengige av økonomisk støtte i form av billig olje fra Venezuela. Riktignok har en fallende oljepris gjort det lettere for Castro-regimet å kunne takle en slik omstilling. Likevel har det den siste tiden vært snakk om strømavbrudd flere steder på Cuba, som en konsekvens av en tiltagende energi-krise. Castro-regimet har uansett ikke evnet å erstatte den økonomiske avhengigheten av Venezuela med investeringer fra amerikanske og andre private investorer.  Manglende lovgivning rundt eiendomsrett og andre former for bremsemekanismer fra regimet har medført at mange investorer sitter klare til å investere, men avventer likevel før de virkelig satser i et land med så uklare økonomiske betingelser.

Prisene stiger, og lønningene holder ikke tritt med prisstigningen på de viktige basisvarene. Etter Sovjets fall i 1990, innledet et krise-rammet Cuba det de kalte «spesial-perioden», som først ble avviklet etter at Hugo Chavez i 1998 kom til makten i Venezuela, og kunne overøse Cuba med billig olje, og slik kunne erstatte Sovjet som Cubas nye velgjører. Til tross for Castro-dynastiets svulstige retorikk om revolusjon, frihet, selvstendighet og uavhengighet, så har Castro-dynastiet gjort Cuba til et land som ikke baserer seg på egen økonomisk utvikling, men har gjort seg avhengig av land de kan «snylte» økonomisk på. Først var det Sovjet, så var det Venezuela. Cuba var altså sammenlignet med andre land i Latin-Amerika, økonomisk, politisk, kulturelt og teknologisk fremskredent før revolusjonen i 1959.

Under de første årene av «spesialperioden» skal mennesker ha gått ut i gaten og demonstrert mot regimet. Karismatiske Fidel skal ha møtt menneskene på gaten og ha snakket med dem. Slik tok han luften ut av misnøyen, og hindret at misnøyen vendte seg i tilstrekkelig grad mot regimet til å true regimets absolutte maktposisjon. Hverken Raul Castro eller de yngre kreftene i Castro-dynastiet har en tilsvarende karisma som Fidel Castro. Vil regimet likevel kunne lykkes med å hindre økende misnøye over stigende priser i å vende seg mot regimet med krav om politiske endringer, makt-skifte og demokratiske rettigheter? Viktigere enn Castro-brødrenes karisma for å bevare regimets makt er uansett regimets evne til å kontrollere og opprettholde frykten i befolkningen ved det hemmelige politiet, vilkårlig rettspraksis, nabolagskomiteer.

Frykten for at misnøye skal gi seg uttrykk i demonstrasjoner og aktive handlinger et bredere lag av folket tar del i, har fått regimet i årene siden oppmykningen mellom USA og Cuba ble annonsert i desember 2014, til å øke undertrykkelsen og brutaliteten overfor de som forsøker å arrangere demonstrasjoner, som Kvinner i Hvitt og Todos Marchamos!, (Vi alle marsjerer!). Tall publisert på Icleps hjemmesider viser at regimet har foretatt gjennomsnittlig i overkant av 700 vilkårlige, kortvarige arrestasjoner hver måned sammen med økt brutalitet siden desember 2014. Siden årsskiftet har antallet vilkårlige, kortvarige arrestasjoner økt, for januar 2016 er tallet 1414, for februar 1141, for mars 1416, for april 1380 og for mai 724.