Hvordan skape frykt i en befolkning?

Ved universitet i Villa Clara ble i juli i år et hundretalls sivilingeniør-studenter utvist og utestengt for to år. Det hadde forekommet organisert juks ved en prøve. En lærer hadde solgt en prøve på forhånd til en student. Lærer ble arrestert. Jeg er usikker på om også studenten ble arrestert, eller om vedkommende bare ble utvist i likhet med de andre studentene. De andre studentene hadde ikke jukset – de hadde ikke benyttet seg av prøven læreren på forhånd altså hadde gitt til den ene studenten. Da jukset ble oppdaget, fikk alle studentene mobiltelefoner beslaglagt. De ble holdt igjen av sikkerhetspolitiet og representanter for universitetets ledelse, og avhørt en og en, til ut i de sene nattetimer, slik jeg ble det forklart av en av studentene, som ble utsatt for denne behandlingen.

Universitetet i Villa Clara,
Facultad de Estomatologia e imagen Cuidad de Villa Clara 

Forbrytelsen ble altså oppklart, saksforholdet ble avdekket, og de skyldige utpekt. Så hvorfor ble så et hundretalls studenter som ikke hadde jukset, utestengt for to år? I de neste to årene er disse studentene som ikke har gjort noe galt, fradømt rettighetene til å studere. De kan altså ikke begynne på et annet studium i mellomtiden, slik jeg ble forklart. For en nordmann vant til selvbevisste, sterke elev- og studentorganisasjoner, og en offentlighet som reagerer sterkt på offentlige etater som kan oppfattes å ha krenket enkeltindividers rettigheter, virket hele utvisningsprosessen uforståelig, absurd og Kafka-lik.

Noen dager etter å ha blitt fortalt om utvisningen av de hundretalls studentene, fortalte jeg selv om hendelsen hver for seg, først til Laritza Diversent, deretter til Antonio Rodiles. Jeg spurte menneskerettighetsaktivisten og advokaten Laritza Diversent om utvisningen av gruppen av studenter var en form for «brakke-justis».

(I militæret kan en gruppe straffes fordi en i gruppa har sviktet, for slik å sette alle de andre i gruppa opp mot den som svikter. Enkeltindivider i gruppa vil etter en slik kollektiv avstraffelse unngå å utsette seg for kollektivets mishag ved å gjøre eller la være å gjøre de handlinger som forårsaket den kollektive avstraffelsen. I norsk skole kan også hele skoleklasser utsettes for kollektiv avstraffelse, sitte igjen, inntil eleven som har gjort det gale ingen vil fortelle om, forstår at de andre vil tyste på eleven, dersom eleven ikke selv står frem og tilstår det gale vedkommende har gjort.)

Studenter på Cuba.
(De flinke jentene sitter foran.)

Ble studentene ved Universitetet i Villa Clara utvist fordi de skulle presses til å tyste på andre studenter om andre tilfeller av, eller andre former for juks ved universitetet? Mistenkte ledelsen ved Universitetet at episoden avdekket en utbredt ukultur de ønsket å avdekke ved å sette studentene i en vanskelig situasjon de ville forstå at de ville kunne komme ut av ved å overvinne egne motforestillinger mot å tyste på andre studenter og på lærere?

Jeg påpekte overfor Diversent at det ville være dårlig økonomi for både universitetet og for samfunnet å la et hundretalls studenter være uten studiemuligheter i to år, dersom de tross alt ikke hadde gjort noe galt. «Ja, slik ville være en rasjonell måte å tenke på, men slik tenker ikke regimet her på Cuba», svarte Diversent. «Og jo da, det kunne være at de ønsket å få flere til å tyste på hverandre ved å utvise så mange. Men det er ikke det som er det viktige for regimet.»

Jeg nevnte for henne prinsippet om rettsikkerhet i Norge, som er oppsummert i, «bedre å la ti skyldige gå ustraffet, enn å dømme en uskyldig». «Ville det være riktig å si at på Cuba var man villig til å straffe ti uskyldige, for å få dømt en skyldig», spurte jeg. «Ja, men dette handler ikke nødvendigvis om å straffe en skyldig. Det er ikke sikkert det er noen flere skyldige blant de hundretall studentene som er fradømt retten til å studere i to år», forklarte Diversent meg, og utdypet: «På Cuba straffer systemet jevnlig noen, og det rammer ofte tilfeldig, for å opprettholde respekten og frykten for systemet».

Laritza Diversent var i på besøk i Oslo
under Oslo Freedom Forum i mai 2016.

Jeg forstår at hun mener at effekten overfor befolkningen er det viktigste ved slike kollektive straffeprosesser som utestengningen av de hundretall studentene. Jeg påpekte overfor Diversent: «Men dette er jo en militær måte å tenke på, som om befolkningen er i krig. Dette er militærets logikk!». «Ja,» påpekte hun, «Så har vi da også vært styrt av et militærdiktatur i snart 60 år. Men det har du fått med deg, har du ikke?», svarte hun mens hun smilte avvæpnende.

Noen timer senere møter jeg en av de ledende opposisjonspolitikerne, Antonio Rodiles. Jeg nevner hendelsen med utestengningen av de hundretalls sivilingeniør-studentene. Rodiles forklarer meg: «Det er slik det totalitære diktaturet skaper frykten i befolkningen. Allerede fra de er små barn, så lærer cubanere at systemet kan gjøre hva de vil med dem. Cubanere har ingen rettssikkerhet, og de kan bli utsatt for hva som helst, og de kan ikke gjøre noe som helst med det. Det er budskapet systemet ønsker å lære barn fra de er små. Slik lærer cubanere at de ikke skal protestere mot hvordan de blir behandlet av systemet de blir styrt av,» avslutter Rodiles.

Antonio Rodiles

Så hvordan har cubanerne blitt lært opp til å stilltiende akseptere vanstyret, korrupsjonen, overvåkningen og undertrykkelsen Castro-dynastiet har utøvet i 57 år? Et absolutt informasjons- og mediemonopol har i mer enn et halvt århundre sammen med et Stasi-lignende hemmelig politi, et vilkårlig politi- og rettsvesen uten respekt for individuelle rettigheter, et indoktrinerende utdanningsvesen og et sinnrikt sosialt kontrollerende system av angivere og nabolagskomiteer skapt et totalitært og ensrettet samfunn. Det totalitære samfunnet har hjernevasket og skapt en lammende frykt i den cubanske befolkningen. Den lammende frykten har vært en viktig årsak til at befolkningen i mer enn et halvt århundre ikke har fratatt den kommunistiske eliten deres maktmonopol og deres økonomiske og sosiale privilegier.

Siden begynnelsen av 2010-tallet har den totalitære statens informasjonsmonopol blitt brutt av modige uavhengige journalister på Cuba, som ikke har latt seg hindre av militærdiktaturets trakassering, vilkårlige, kortvarige arrestasjoner, brutalitet og vold. Med det hederlige unntaket, Sigrun Slapgard, har ikke NRKs journalister som har dekket Cuba, interessert seg for å snakke med, intervjue uavhengige journalister eller andre opposisjonelle, motstandere av militærdiktaturet på Cuba. Det er på tide at flere norske journalister begynner å snakke med de som kan og tørr å si noe om hva som egentlig skjer på Cuba.

Norsk journalister kunne ha startet med å intervjue den i disse dager sultetreikende dissidenten Guillermo Fariñas. sammen med en håndfull andre opposisjonelle nekter han å ta til seg næring før Raul Castro gir et løfte om å slutte med å utsette demokratiaktivister og opposisjonelle for vold og beslaglegge deres eiendeler.

(Vil du vite mer om Fariñas og bruken av sultestreik som politisk våpen på Cuba, vil du finne en tidligere artikkel om dette på bloggen. Jeg vil skrive mer om Fariñas og hans aksjon senere.)   

Guillermo Farinas - sultestreikende,
(per 4.8) i to uker i sitt hjem i Santa Clara.
(Jeg vet ikke når dette bildet ble tatt.)