onsdag 24. mai 2017

Intervju med Guillermo Fariñas 23.5. Grand Hotell.


Guillermo Fariñas, med tilnavnet «Coco», kokosnøtten, er gjest ved Oslo Freedom Forum i år. Under en av Fariñas mange utførte sultestreiker ble han spurt av en representant for det politiske politiet, CNI, om hvordan han kunne tillate seg å risikere å utsette sine barn for å vokse opp uten far. Politiagenten prøvde å overbevise Fariñas om at han måtte avsluttet den i 2010 pågående sultestreiken. Fariñas som er dekorert krigsveteran (fra Cubas krig i Angola), med doktorgrad i psykologi, skal ha svart at dersom han selv i egenskap av psykolog skulle ha laget en psykologisk profil på seg selv, ville hans tidligere liv som kommunistisk elitesoldat i likhet med flere andre faktorer, ha vist ham at han var en person som søkte en større sak å sette livet sitt inn på, å finne noe verdt å dø for. Fariñas skal ha gjennomført så mange som 23 sultestreiker de siste årene i protest mot regimet. Fariñas er en av en lang rekke cubanske opposisjonelle som har brukt sultestreik som politisk våpen mot Castro-dynastiets totalitære regime.

 
Bilderesultat for guillermo fariñas oslo freedom forum
Guillermo Farinas i Oslo.


Fariñas har sultestreiket flere ganger for å legge politisk press på regimet. Han har selv også vært fengslet etter å ha blitt anklaget av en kvinnelig nabo fra bydelens nabolagskomite for et påstått overfall. Regimet gjør ofte bruk av fabrikkerte anklager heller enn å fengsle dissidenter for politisk virksomhet. I 2006 gjennomførte Fariñas en sultestreik i protest mot regimets begrensinger av det cubanske folks bruk av internett. Han mottok i 2006 Reportere uten Grensers «Cyber-freedom» pris for sitt forsvar av retten til informasjon og tilgang til internett. Fariñas sultestreik i 2010 holdt på å koste ham livet, og påførte ham alvorlige helseskader, slik også sultestreiken i 2006 gjorde. Fariñas nyter stor respekt blant andre opposisjonelle på Cuba for sin kompromissløshet overfor regimet og villighet til å sette eget liv på spill for å få frigjort den generasjonen av dissidenter fra den «svarte våren» som nå utgjør en viktig del av kjernen i den pasifistiske opposisjonen som kjemper for demokratiske endringer på Cuba.

 

Jeg intervjuet Guillermo Fariñas 23. mai på Hotell Grand i Oslo under OFF. Navnet «Coco» fikk Fariñas av sin bestemor. Hans far var svart farget og moren var mestis. Bestemoren skal ha sagt til Guillermo da han var tre år gammel, «Du er ikke en Fariñas. Du er en kokosnøtt,» forteller en leende Fariñas. Siden er han blitt kalt Coco. Jeg spør ham om hans yrke som psykolog. Fariñas forteller at han ble uglesett på Cuba fordi han var freudianer. Han kjente godt til den omstridte psykiateren og psykoanalytikeren Wilhelm Reich, og visste at Reich hadde vært i Norge på 1930-tallet.


Bilderesultat for guillermo fariñas oslo freedom forum
Guillermo Farinas og Luiz Almagro, leder for OAS,
også gjest ved Oslo Freedom Forum .
 

Så var vi ferdig med «small talk», og begynte å snakke om den politiske situasjonen på Cuba. Fariñas stilte seg avventende til Donald Trump, og mente at Trump ikke hadde klargjort hva slags politikk han ville føre på Cuba. Om Trumps side som forretningsmann eller om det at han tilhørte en konservativ høyreside, ville være avgjørende for hva slags politikk Trump ville føre, var vanskelig å si noe om foreløpig, mente Fariñãs.

 

Både opposisjonelle og «cuentapropistas» blir hardt undertrykket på Cuba. På spørsmål om Barack Obamas politikk, mente Fariñas at Obama gjorde en stor feil ved ikke å kreve noe tilbake fra regimet for alle konsesjonene stormakten USA ga til Castro-regimet. Obama burde ha støttet opposisjonen og gitt dem en rolle i prosessen med normaliseringen mellom de to landene. Den amerikanske presidenten burde også ha støttet klassen av private, små «kapitalister», de som regimet kaller «Cuentapropistas». De er i realiteten «kapitalister» og selvstendig næringsdrivende, men det kan de jo ikke kalle dem i det kommunistiske Cuba. Regimet vet at disse «kapitalistiske» kreftene vil undergrave statsbyråkratiets makt på sikt. Økonomisk makt vil etter hvert føre også til politisk makt. Regimet fører derfor en undertrykkende politikk, der jevnlig trakassering av disse kreftene finner sted, til tross for president Raul Castro «offisielle» støtte til private frisører, restauranter og andre private initiativ. Obama burde ha støttet «los cuentapropistas» og deres rettigheter mer helhjertet enn han gjorde.
Bilderesultat for ramiro valdez cilia flores cuba
Cilia Flores, kona til Maduro, og i følge Farinas,
den som sørger for at Castro-regimet får det som de vil i Venezuela.


 

Obama fjernet på slutten av sin regjeringstid politikken med å tillate alle cubanere som klarte å komme seg til USAs territorium på egen hånd, automatisk oppholdstillatelse. Cubanere har lenge hatt en privilegert stilling blant latin-amerikanere når det gjaldt å oppnå oppholdstillatelse i USA. Obama avskaffet ordningen for å tvinge cubanere som var frustrerte over Castro-regimets vanstyre til å slutte løse problemer ved å flykte fra Cuba.

Heller enn å tenke ut måter å komme seg vekk fra Cuba, skulle cubanere bli tvunget til å se «løven»/regimet ansikt til ansikt, og prøve å endre Cuba til det bedre.


Bilderesultat for ramiro valdez cuba
Ramiro Valdez og Hugo Chavez.
 

Cuba har styrt Venezuela, som igjen har bygget allianser internasjonalt på vegne av Cuba. På spørsmål om forholdet mellom Cuba og Venezuela, fremhevet Fariñas hvordan Castros Cuba snyltet først på Sovjet, deretter på Venezuela. Med den økonomiske krisen i Venezuela har ikke Castro-regimet lenger noen de kan snylte på. Fariñas understreket at Castro-regimet ville ha olje fra Venezuela fordi de trengte det økonomisk. Regimet kunne selge store deler av oljen de fikk billig fra Venezuela videre på verdensmarkedet til stor fortjeneste. Men vel så mye understreket han, trengte Castro-regimet Venezuelas olje for å smøre de internasjonale politiske støttespillerne, både i Latin-Amerika og andre deler av verden. Fariñas trekker frem chavistenes støtte til Podemos i Spania. Han mener altså at støtten til Podemos var Castro-regimets idè, slik jeg forstår ham.

 

(Min kommentar) – (Cubas og Venezuelas militære og sikkerhetspoliti har lenge samarbeidet nært om hvordan undertrykke politiske motstandere. Et økonomisk bankerott Venezuela gir ikke lenger billig olje til Cuba. De cubanske legene og idrettsinstruktørene har forlatt Venezuela. Cubanske militære, som generalene Ramiro Valdez og Orlando Borrego, hjelper imidlertid fortsatt venezuelanske militære i å forsvare Nicolas Maduros regime. Cubanerne Valdez og Borrego blir av Chavist-regimets kritikere, hevdet særlig etter 2010 å ha hatt sentral innflytelse når det gjelder politimakt utøvd for å kontrollere befolkning og opposisjon og kontroll av økonomisk politikk i Venezuela. - (Min kommentar slutt.)

 

Venezuela er, i følge Fariñas, styrt av en kjerne av gamle geriljavenner. Ramiro Valdez var revolusjonær og kjempet med venezuelanske geriljasoldater på var 70-tallet, sammen med bl.a. Arnoldo Ochoa, (som jeg skal komme tilbake til senere i intervjuet). Valdez, mannen som Fariñas mener i praksis styrer Venezuela, drepte altså venezuelanere på 70-tallet. Økonomen Borrego mente imidlertid Fariñas var uten vesentlig innflytelse i Venezuela. Valdez er Cubas viktige mann i Venezuela.

 

Venezuelas president, Nicolas Maduro, er Castro-regimets marionette, i følge Fariñas. Maduro har hatt to lengre studieopphold på Cuba, og gått på to forskjellige kommunistiske utdanningsinstitusjoner på Cuba. Han er Castro-regimets mann, men enda viktigere for Cuba er kona hans, Cilia Flores, som er utdannet av cubanske hemmelige tjenester. Hun er den som hjelper cubanerne å dra i trådene i, og å styre Venezuela.


PONGHORMACUBANA3
Karikaturtegningen om Ramiro Valdez og Cubas kontroll i Venezuela.
 

Den dekorerte krigsveteranen Fariñas mener Raul Castros sønn, Alejandro Castro Espìn, er den som nå egentlig styrer Cuba. Alejandro er smart, slu og har full kontroll. Rauls sønn begynte i realiteten å overta makten fra faren allerede i 2008. Alejandro med yrkeserfaring fra militæret, overtok ansvaret for å utnevne generaler i militæret, og i etteretningen. Den reelle lederen for Castro-dynastiet kontrollerer hæren og etteretningen, og avgjør i virkeligheten alle politiske utnevnelser, deriblant hvem som blir utnevnt til ambassadører og hvem som blir utnevnt til lokale maktstillinger i ulike distrikt på Cuba. Det er et hemmelig råd han har opprettet, som det ikke er blitt opplyst om offentlig fra regimet. Rådet er uformelt, men i virkeligheten styrer de på Cuba. Fariñas nevnte flere navn i den militære kretsen rundt Alejandro, men de var for meg alle ukjente.

 

Det er store splittelser mellom Rauls familie og Fidels familie. Fidels krets har ikke lenger noen reell makt. Kontakten mellom de to familiene blir formidlet mellom mellommenn, i følge Fariñas. Etter at Fidel døde ble deler av den store familien hans kastet ut av flere av luksusleilighetene de hadde vendt seg til å bo i.

Cuba har derfor en regjering som er «raullista», ikke «fidelista».
Karikaturtegning - Hugo Chavez forteller en medarbeider om Ramiro Valdez :
 "Jeg sa jo til deg at han var en ekspert på elektrisitet".


 

De viktigste stillingene på Cuba er kontrollert av samme familie, mener Fariñas. Visepresident Miguel Diaz Canel er regimets ansikt utad, men har ikke reell makt. Alejandros svoger, , styrer økonomien. Jeg antar Fariñas refererer til Maurino Murillo. Diaz Canel er, slik jeg forstod Fariñas, også giftet inn i Castro-familien. De har alle «rene hender» overfor det cubanske folk. De har ikke deltatt i massakrer på noen. I følge Fariñas, tilbringer Alejandro Castro Espìn ofte helgene i Panama, der han samles med kjernen av gamle geriljavenner, Ramiro Valdez og andre for å gi instrukser om hvordan de skal styre Venezuela.

 
Andre halvdel av intervjuet med Guillermo Fariñas vil bli publisert på bloggen om en måneds tid, og vil bl.a. handle om prosessen mot general Arnoldo Ochoa.


Relevante linker:
https://www.theatlantic.com/international/archive/2017/05/maduro-venezuela/528003/?utm_source=twb
https://www.polygon.com/2017/5/15/15631448/cuba-opinion-fidel-castro-anthropological-damage


Linke om Fidel Castros død : http://www.elnuevoherald.com/opinion-es/opin-col-blogs/andres-oppenheimer-es/article117263058.html

lørdag 22. april 2017

Hvilken rolle spiller Cuba i Venezuela?



Bilderesultat for Orlando Borrego
General Orlando Borrego. Observatører mener han er sentral i utformingen
av Venezuelas økonomiske politikk de siste årene.
Det cubanske instituttet for presse- og ytringsfrihet, ICLEP, et nettverk av uavhengige aviser på Cuba, hevder 17. april å ha informasjon fra cubanske militære om at cubanske spesialstyrker hadde ankommet Venezuela for å hjelpe Maduro-regimet å bekjempe demonstranter og opposisjonelle. De såkalte «svarte vepsene», («Avispas negras»), cubanske styrker spesialtrent i urban strid, er en del av militært og sikkerhetspoliti- samarbeid mellom Venezuela og Cuba, som særlig skal ha styrket seg fra 2010, i følge ICLEP, avisnettverket som mottar støtte fra norske Fritt Ord.


Cuban National Assembly Session : News Photo
Raul Castro, visepresident fra 2013, Miguel Diaz-Canel,
visepresident fra 2008-2013, Jorge Machado Ventura og Ramiro Valdez


 

Hvilken rolle spiller Castro-regimet i skjebnedramaet mellom chavist-regimet på den ene siden, og folket og opposisjonen på den andre siden, som nå foregår i Venezuela? Tredeling av makt, i utøvende, lovgivende og dømmende makt er en betingelse for et fungerende demokrati. Opposisjonen vant valget i 2016, men parlamentet har siden valget blitt hindret av regjeringen og det regjeringskontrollerte Høyesterett i å utøve sin funksjon innenfor det som opprinnelig var et demokrati.

 

Chavist-regimets nylige forsøk på selvkupp, det regjerings-kontrollerte Høyesteretts avsettelse av det folkevalgte parlamentet, ble etter sterke reaksjoner fra utlandet og mobilisering fra opposisjonen, reversert av regimet. Stadig mer makt samles imidlertid i hendene på militæret i Venezuela, som får stadig mer trekk av å være et militærdiktatur.

 

Samarbeidet mellom Venezuela og Cuba ble fremstilt som et prosjekt for helse til fattige og solidaritet. Venezuela ga under Hugo Chavez’ styre billig olje til Cuba. Cuba solgte store deler av oljen de fikk billig fra Venezuela til markedspris med god fortjeneste. I bytte fikk Venezuela cubanske leger, idrettsinstruktører, og cubanske militære og sikkerhetsinstruktører.


Den cubanske generalen Ramiro Valdez og Hugo Chavez
 

De to statenes militære og sikkerhetspoliti samarbeidet nært om hvordan undertrykke politiske motstandere. Et økonomisk bankerott Venezuela gir ikke lenger billig olje til Cuba. De cubanske legene og idrettsinstruktørene har forlatt Venezuela. Cubanske militære, som generalene Ramiro Valdez og Orlando Borrego, hjelper imidlertid fortsatt venezuelanske militære i å forsvare Nicolas Maduros regime. Cubanerne Valdez og Borrego blir av Chavist-regimets kritikere, hevdet særlig etter 2010 å ha hatt sentral innflytelse når det gjelder politimakt utøvd for å kontrollere befolkning og opposisjon og kontroll av økonomisk politikk i Venezuela. Innen det venezuelanske militæret er General Wladimiro Padrino, som har sterke bånd til Castro-dynastiet, en dominerende skikkelse.

 

Cubansk hemmelig politi er lenge blitt sendt til Venezuela. Under et intervju i 2012 med den uavhengige journalisten Ivan Carillo nevnte han for meg ved navn to representanter for Castro-regimet i regionen han bodde i, Matanzas, som begge nylig hadde forlatt Cuba. I følge det han hevdet var sikre kilder, hadde de reist til Venezuela. Den ene var erfaren offiser fra det hemmelige politiet i Matanzas, og den andre var en av lederne i fengslet i Matanzas med ansvar for de politiske fangene. 


Bilderesultat for ramiro valdez
Nicolas Maduro og Ramiro Valdez

De to cubanske sikkerhetsrådgiverne hadde begge en merittliste som tilsa at de risikerte lange fengselsstraffer dersom brødrene Castros regime skulle bli erstattet av et demokratisk regime og en rettsstat i fremtiden. «Det er egenskapene i å bygge opp systemer for politiske fanger der rekruttering av angivere utgjør en viktig del, som gjør lederen for fengslet i Matanzas til en etterspurt sikkerhetsrådgiver for Chavistene i Venezuela», hevdet Carillo.

 

Handler Venezuelas forfall til militærdiktatur og humanitær katastrofe, også om Cubas destruktive innflytelse blant venstreradikale populister og gerilja-bevegelser i Latin-Amerika? Den politiske utviklingen i Latin-Amerika etter den kalde krigen, har vist at den demokratiske veien, ved stemmeseddelen og ved å styrke demokratiske institusjoner er den beste måten å fremme fattiges og underpriviligertes interesser. De landene som har unngått sterke geriljabevegelser og venstreradikal populisme, har oppnådd sterkest økonomisk vekst og heving av levestandard for de fattige.

 

Analysene til populister og mange gerilja-bevegelser av sosial urettferdighet og kritikk av arrogante, maktfullkomne oligarkier som forsvarer sine privilegier, er det lett å si seg enig i. Men at konsekvensene av denne analysen, er at man skal ta til våpen og starte gerilja-bevegelser, har i få land i Latin-Amerika ledet til noe godt. Der gerilja-bevegelsene fikk makt etablerte de aldri demokratier, slik Nicaragua og Cuba er eksempler på. Der gerilja-bevegelsene ikke fikk makten, som i Guatemala og i El Salvador, økte bare volden.



fidel-castro-y-vladimir-padrino-lopez-1
En aldrende Fidel Castro og den venezuelanske generalen Vladimiro Padrino,
av mange ansett som den sterke mann innen Venezuelas militære.


 

Dyrkingen av «militant revolusjonær ideologi» har avledet chavistene i Venezuela fra konstruktive, pragmatiske sosial-demokratiske reformer. I følge Transparency International er Venezuela blant de 10 mest korrupte land i verden. Chavistenes løfter om det store «bolivarianske» samfunnseksperimentet, som skulle ha handlet om helse til fattige og solidaritet, har nå utviklet seg fra en økonomisk og sosial krise til en humanitær katastrofe. Venezuela kunne og burde ha vært et sosialdemokratisk mønstersamfunn til inspirasjon for hele venstresiden i Latin-Amerika, med de økonomiske ressursene fra olje chavistene har disponert i 18 år. Hvor er den store gruppen av mennesker, som ved forstandige investeringer i fornuftige utdanningsreformer, kunne ha vært løftet fra fattigdom til en klasse av ingeniører, dataingeniører, forskere, leger, økonomer og advokater?



Bilderesultat for Orlando Borrego
Orlando Borrego og Ernesto Che Guevara.

mandag 10. april 2017









Om radikal venstresides tilflukt i egne ekkokamre.




På tenketanken Manifests hjemmesider publiserte 14. desember Even Underlid en lang artikkel der han forsvarer Fidel Castros ettermæle mot Castro-kritikere som meg selv og Bård Larsen.
For 6 uker siden sendte jeg en artikkel til svar til manifests hjemmesider. Manifests redaktør svarte meg etter flere ukers betenkningstid med at redaksjonen mente min artikkel var «ensidig», «bidro med lite nytt», og «i for liten grad tok utgangspunkt i Underlids artikkel». Redaksjonen ønsket dessuten ingen «repetitiv» Cuba-debatt på sine hjemmesider.


 
Jeg synes det er en underlig praksis for en redaksjon ikke å gi tilsvarsrett til en person som blir kritisert eksplisitt i Manifests egne spalter, på deres hjemmesider. Redaktøren har rett i at det var mange av Underlids ankepunkter jeg lot ligge i dette, som jeg så som mitt første tilsvar i en debatt jeg så for meg ville vare en stund. Jeg hadde håpet en slik debatt ville kunne virke oppklarende for mange Cuba-interesserte. Jeg gledet meg til en spennende debatt med en kunnskapsrik Castro-tilhenger. Even Underlid har skrevet en bok om Cuba, Jeg kan ikke helt skjønne at han skulle føle seg truet av kritikk fra Castro-kritikere. Det tror jeg heller ikke Underlid gjør. Men jeg tror redaksjonen i Manifest føler en grunnleggende usikkerhet i møte med uenighet om egne standpunkter.


 
Selv mener jeg at jeg tok utgangspunkt i noen hovedpunkter i Underlids kritikk av min Castro-kritikk. Er det slik venstreradikale verner om sine helter? Lukker seg inne i sine egne ekkokamre der de kan slippe utenverdens kritiske blikk på deres helter?


 
Les selv og avgjør selv om redaksjonen i Manifest hadde rett i at mitt innspill i det som kunne ha vært en spennende debatt, kun ville ha bidratt til «en repetitiv» Cuba-debatt med lite nytt!


 
Om Fidel Castro og Josè Martì.
 


Den cubanske nasjonalhelten Josè Martì (1853-1895) har sagt: «Fedrelandet tilhører alle, det er alles eiendom, alles smerte og alles himmel. Fedrelandet er ingens storgods eller kirke».


 
Godseiersønnene Fidel og Raul Castro har i 57 år styrt Cuba som om det var deres eget storgods. Ved revolusjonær ideologi, retorikk og propaganda har Castro-dynastiet skapt et trossamfunn for revolusjonære troende og en forlystelsespark for revolusjonære pilgrimer. Mytene om Fidel Castro har infantilisert norsk forståelse av Cuba, slik den er blitt formidlet av et flertall av overfor det totalitære samfunnet, ukritiske norske forskere og journalister.


 
Even Underlid skriver i Manifest 14. desember at han ønsker å bringe debatten om Fidel Castro ut av et vakuum der Castro enten er engel eller tyrann. Underlid hevder at han vil nyansere min fremstilling av Castro-regimets Cuba fra en kronikk jeg skrev i VG i November, der han mener jeg i for stor grad har fremstilt Fidel Castro som en tyrann. Underlid kritiserer min fremstilling av det cubanske samfunn før revolusjonen i 1958.


 
Jeg hevdet Cuba før 1958 hadde store sosiale forskjeller, men var et samfunn som i en latin-amerikansk og en karibisk sammenheng var avansert teknologisk, sosialt og politisk, sammenlignet med andre karibiske land og latin-amerikanske land på 50-tallet. Den eneveldige diktatoren Fidels vanstyre gjorde Cuba i løpet av et halvt århundre til det u-landet det i latin-amerikansk sammenheng ikke var før revolusjonen, påpekte jeg i kronikken i VG, som Underlid var så uenig i.


 
Underlid kritiserer meg bl.a. for å bagatellisere de store sosiale forskjellene på Cuba før revolusjonen. Min påpekning av 23% analfabetisme i 1958 innebærer ikke noen bagatellisering av de som ikke kunne lese og skrive. Jeg ville heller fremheve at Cuba blant spansktalende land på 50-tallet var blant de mest utviklete når det kom til en rekke indikatorer for sosial, politisk og økonomisk utvikling, deriblant også når det gjaldt omfanget av analfabetisme.


 
Det var ikke Batistas, men Fidel Castros diktatur som virkelig sporet Cuba av fra en positiv økonomisk, teknologisk og politisk utvikling. Cuba ble styrt av et korrupt diktatur fra 1952 til Batista i årsskiftet 1958/59 forstod at også middelklassen i byene hadde vendt ham ryggen, og han forlot Cuba. Cubas befolkning trodde på løftene om at diktatur skulle bli erstattet med gjenoppretting av demokrati, men fikk i stedet et totalitært diktatur som nå har styrt Cuba i mer et halvt århundre. Godseiersønnene Fidel og Raul har lykkes med å opprettholde økonomiske og politiske privilegier for eliten rundt Castro-dynastiet, men har i det lange løp skapt stagnasjon og fattigdom for den jevne cubaner.


 
Cuba hadde på 50-tallet store sosiale forskjeller, men landet hadde en middelklasse i byene. Cuba hadde et borgerskap, som kunne ha vært den økonomiske drivkraften som kunne ha utviklet øysamfunnet videre, og opprettholdt Cuba blant de ledende spansk-talende land på mange områder. Alle med initiativ har forlatt eller er blitt fordrevet fra Cuba. Fidel Castro fjernet fra 1959 fra Cuba en elite som ikke hadde bidratt til sosial utjevning, men som altså hadde bidratt til økonomisk, teknologisk og politisk utvikling. Den «revolusjonære» eliten har ikke lyktes med å skape en økonomi i stand til å opprettholde på egen hånd sosiale fremskritt og sosial utjevning, som regimet noen tiår ved Sovjets subsidier lyktes i å oppnå for befolkningen. Etter hvert som det økonomisk ikke-bærekraftige i regimets politikk i løpet av 90-tallet ikke lenger lot seg skjule, ble de store sosiale forskjellene igjen åpenbare for de som ikke lot seg villede av det eneveldige regimets retorikk og propaganda om sosial rettferdighet og nasjonal selvstendighet.


 
Før revolusjonen hadde altså Cuba en i karibisk og latin-amerikansk sammenheng velutviklet økonomi. Fidel Castro gjorde Cuba først avhengige av sovjetiske økonomiske subsidier frem til 1990, da muren falt. Deretter, fra rundt 2000-tallet gjorde Fidel Cuba avhengige av subsidier fra Hugo Chavez og Venezuelas oljeøkonomi. Det økonomisk ikke-bærekraftige chaviststiske Venezuela har etter mangeårig cubansk innflytelse nå endt opp i økonomisk og sosialt kaos, og må betegnes som en humanitær katastrofe. Cuba har også mistet en annen økonomisk støttespiller i Brazil etter at Dilma Rousseff mistet makten. Det økonomisk ikke-bærekraftige Castro-regimet har ikke lenger økonomiske velgjørere de kan gjøre seg avhengige av, snylte på økonomisk.


 
Underlid baserer seg i for stor grad på Castro-regimets egen selvforståelse. Underlid gjør en tidligere cubansk økonomiministers ord til sine, om at den cubanske spesialperioden på 90-tallet, var en årsak til tiår med tapt økonomisk utvikling. Spesialperioden var ikke en årsak, men en konsekvens av at Cuba hadde gjort seg økonomisk avhengig av Sovjet. Sovjet hadde heller ikke selv utviklet et økonomisk system, som var økonomisk bærekraftig.


 
Cuba gjennomgikk ikke noen økonomisk eller politisk omstilling slik østblokk-landene gjorde etter murens fall. Frykten for å miste den eneveldige makten fikk Castro-dynastiet til å reversere alle halvhjertete reformforsøk krisa på 90-tallet tvang en motvillig Fidel til å gjennomføre. Cubanere som tok til orde for reformer ble fengslet eller henrettet. Fidel Castro skulle eneveldig styre Cuba som sitt private storgods, og den bærende økonomiske modellen viste det seg da Hugo Chavez kom Fidel Castros vanstyre til unnsetning fra begynnelsen av 2000-tallet, var fortsatt «internasjonal NAV-ing».


 
Før Underlid gikk i gang med sin lange i egne øyne nyanserte imøtegåelse av min Castro-kritiske fremstilling, fremsatte han sitt overordnete ankepunkt mot min fremstilling, «Skartveits fortelling ligger klart tettest opp til den som blir fortalt av Castros motstandere». Underlids fremstilling fremmer en rekke udokumenterte påstander om Castro-dynastiets Cuba. Likevel har han rett i at kjernen i uenigheten mellom Underlid og meg er nettopp i hvilken grad Castros reelle kritikere, er meningsberettigete eller ikke i en ærlig og åpen debatt om diktatorens ettermæle.


 
Mitt hovedankepunkt mot Underlid er at han i alt for stor grad aksepterer Castro-regimets fremstilling av cubanske meningsmotstandere som «urene», som ikke er meningsberettigete. Menneskesynet som kommer til uttrykk når regimet omtaler meningsmotstandere som mark, gusanos, mercenarios, leiesoldater og forrædere, rettferdiggjør overgrep mot meningsmotstandere regimet har dehumanisert ved dehumaniserende språkbruk, retorikk og propaganda. Underlid tar riktignok et forsiktig forbehold om at ikke alle uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister, representanter for uavhengige fagforeninger, politikere som spenner fra sosialdemokrater, kristendemokrater til liberalister og konservative, er redskaper enten for USAs politikk overfor Cuba eller representanter for gamle reaksjonære eliter fra tiden under diktatoren Batista. Men de få overfor Castro-dynastiet kritiske røstene Underlid lar komme til orde i hans fremstilling synes å være cubanere som ikke har organisert seg mot det totalitære regimet eller stiller spørsmålstegn ved det legitime i Castro-dynastiets eneveldige makt. Om Underlid i artikkelen tilsynelatende motstrebende gjengir Castro-regimets dehumaniserende stigmatisering av annerledes-tenkende på Cuba som «meitemark», bærer hans fremstilling likevel preg av at de «urene», de reelt annerledes-tenkendes synspunkter om Fidel Castro som historisk aktør, ikke er verdt å lytte til. Jeg er grunnleggende uenig med Underlid i dette.


 
I tiden etter at Fidel overlot makten til lillebror Raul i 2006/08, har uavhengige journalister, menneskerettighetsaktivister og politiske opposisjonelle på Cuba lykkes med å bryte regimets informasjonskontroll. Disse menneskene er for meg ikke «urene», «meitemark» og «imperialist-agenter», men viktige informasjonskilder både til hva som foregår på Cuba og til Fidel Castros ettermæle.


 
Underlid mangler forståelse for hvor belastende det er for vanlige mennesker som lever i et totalitært diktatur å snakke sant overfor fremmede som sympatiserer med styresmaktene. I et totalitært diktatur skjuler mennesker seg bak masker. Cubas totalitære stat har hatt som hovedmål å beskytte privilegiene til en elite, som legitimerer seg selv ved «revolusjonær» retorikk og propaganda. Castro-dynastiet har lykkes i å beholde makten på Cuba i mer enn et halvt århundre delvis p.g.a. USAs med rette kritiserte politikk overfor Cuba og Castro-dynastiets dyktige utenrikspolitiske manøvreringer. Først og fremst har imidlertid propagandageniet Fidel Castro styrt Cuba ved ensrettete media, totalitær kontroll av informasjon, utspekulert propaganda og brutal undertrykkelse av alle meningsmotstandere ved bruk av overvåking, informanter, nabolagskomiteer og en vilkårlig rettstat. Krav om en fungerende rettsstat, presse- og ytringsfrihet, demokratiske og sivile rettigheter lar seg i likhet med respekt for menneskerettigheter ikke forene med en totalitær stats maktbruk.


 
Fidel Castro skal ha beundret Jose Marti. Det cubanske folket ville ha vært tjent med om den viljesterke tyrannen med den totalitære hersketrangen og det massive egoet hadde lyttet til Martis uttalelse om at «Fedrelandet» ikke bør være noens «storgods eller kirke». Makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt, også på Cuba.


 


Kilder:


Mesa-Lago, Carmela. Economic and Social balance of 50 years of Cuban revolution. Cuba in Transtion. ACE 2009.


ICLEP, det cubanske instituttet for Presse- og ytringsfrihets nettsider. http://iclep.org/


Diverse samtaler med opposisjonelle cubanere på Cuba i løpet av de siste årenes sommerferier og under Oslo Freedom Forum de siste to årene: Berta Soler, Raul Risco, Antunes, Laritza Diversent, Ivan Carillo, Antonio Rodiles, Sarah Marta Fonseca, Julito Fonseca, Pablo Diaz Espì, Yassar Rojas, Pedro Moran, Manuel Cuesta Morùa, Martin Guevara (Ches nevø), Lia Villares (bassist i punkrockbandet Porno para Ricardo), Normando Gonzalez Hernandez.


Jeg har også snakket med mange cubanere som ikke er opposisjonelle, under mine opphold på Cuba.


Jennische, Erik. Måste få polisen ur hovudet. Silc Forlag.












Se det gode intervjuet med den kunnskapsrike svenske journalisten, Erik Jennische. Jennische har gjort et grundig journalistisk arbeide i å dokumentere opposisjonen på Cuba. Den beste boken jeg har lest på et skandinavisk språk:
http://urskola.se/178205-En-bok-en-forfattare-Maste-fa-polisen-ur-huvudet




Se videoen fra Cubansk politisk politi om samfunnsfiendene, de opposisjonelle i Pinar del Rio. Videoen er talende for hvordan regimet forholder seg til pasifistiske meningsmotstandere:
https://www.youtube.com/watch?v=by6HMALXljc

torsdag 23. februar 2017

Intervju med Antonio Rodiles juli 2016.


Antonio Rodiles er en av ledende opposisjonelle politikerne på Cuba. Rodiles som er utdannet innen matematikk og fysikk, og har bodd mange år i USA, har i noen år vært leder for organisasjonen «Estado de SATS», som har kjempet for menneskerettigheter og demokrati på Cuba. For to år siden var han med og stiftet på Cuba «Plataforma politica Foro por los Derechos y Libertades», et forsøk på å samle opposisjonelle på Cuba og ytre politiske krav i den da påbegynte prosessen Barack Obama og Raul Castro startet for å normalisere forbindelsene mellom USA og Cuba. Foro har samarbeidet nært med Kvinner i Hvitt og sammen har de arrangert aksjonen «Todos marchamos», «Alle marsjerer» for å samle flest mulig om Kvinner i Hvitts pasifistiske marsjer på Cuba. Jeg foretok et intervju med Antonio Rodiles i hans hjem i Miramar i Havanna i juli 2016. Intervjuet ble veldig kort da Rodiles hadde viktige politiske møter som ventet på ham.


Bilderesultat for Antonio Rodiles
Antonio Rodiles sammen med Kvinner i Hvitt. Todos marchamos.
 

Rodiles forklarte meg at lite hadde endret seg på Cuba etter Obamas initiativ til normalisering. Han var kritisk til Obama og andre vestlige politikere som ikke stilte krav om motytelser for økonomiske konsesjoner overfor regimet i form av demokratiske reformer og krav om respekt for menneskerettigheter. Jeg spurte ham om det likevel ikke var klokt av Obama å nettopp ikke stille krav, men isteden gjøre som Obama sa i talen til det cubanske folk, å la «cubanerne selv bestemme over deres egen politiske virkelighet». Jeg spurte ham om Obama: «ved ikke å stille krav til Castro-regimet, og ved å la være aktivt å uttrykke støtte til opposisjonelle på Cuba, tok ikke Obama slik vekk regimets retoriske propaganda-våpen om at USA og en USA-støttet opposisjon prøvde å presse på Cuba en politisk løsning mot cubanernes egen vilje?» Tok Obama slik fra Castro-dynastiet fikenbladet de så lange har dekket eget vanstyre og korrupsjon bak?

 

Rodiles påpekte at situasjonen for opposisjonelle har ikke blitt bedre, men heller verre etter Obamas initiativ for normalisering. Han fremhevet at selv ikke i et Venezuela i sosialt og økonomisk kaos, og der USA holdt en lav profil, sluttet regimet å oppildne regimets støttespillere ved å anvende retorikk og propaganda om at alle opposisjonelle skulle være «imperialist-agenter» og «leiesoldater for en utenlandsk fiende».

 

Jeg spurte Rodiles om ikke Raul Castro etter å ha mistet den økonomiske støtten fra Venezuela som regimet hadde gjort seg økonomisk avhengig av, nå var nødt til å slippe mer av økonomien fri. Var ikke Raul nødt til å gjennomføre flere økonomiske reformer, for at regimet skulle kunne overleve økonomisk og politisk?

 

Rodiles advarte mot å være naive overfor Castro-regimet. «Dere er vant til å tenke innenfor rasjonelle rammer for politikk og økonomi. Castro-regimet har en annen form for rasjonalitet enn den dere er vant til, en rasjonalitet dere har vanskelig for å forstå.» Rodiles understreker av regimet har holdt seg ved makten i mange tiår ikke fordi de har skapt vekst og velstand for den cubanske befolkning, men fordi regimet har vært og er dyktige i å undertrykke befolkning og meningsmotstandere.
Bilderesultat for alejandro castro espin
Far og sønn, Raul og Alejandro Castro Espìn.



Rodiles hadde noen måneder før jeg besøkte Cuba i sommer, uttalt i et intervju på nettet, gjennom FOROs nettsted, at regimet forberedte at Raul Castros sønn, Alejandro Castro Espìn, skulle overta makten etter at Raul, slik han har sagt, vil trekke seg som president på Cuba. Jeg spurte Rodiles om hvordan han kunne vite at regimet forberedte en senere overtakelse av makten ved Alejandro Castro Espìn. Rodiles forklarte meg at mange eldre ledere i militæret var blitt erstattet av yngre offiserer som har personlige lojalitetsbånd overfor Alejandro. Slik forbereder Castro-dynastiet i det stille hvordan Alejandro, Raul sønn, skal overta makten etter Raul trekker seg tilbake i 2018. Jeg nevnte Miguel Dìaz Canel som synes å være regimets «offisielle» kandidat til å erstatte Raul. Rodiles forklarte meg at regimet fungerte som en mafia. De stoler kun på egen familie, og må ha en i den innerste familiekretsen til å overta, en som forstår hva som skal til for virkelig å forsvare Castro-dynastiets interesser og deres privilegier.

 

Til slutt spurte jeg Rodiles om den i et tidligere blogginnlegg nevnte utestengelsen av de uskyldige ingeniør-studentene ved Universitet i Villa Clara. Jeg gjentar her svaret til Rodiles: «Det er slik det totalitære diktaturet skaper frykten i befolkningen. Allerede fra de er små barn, så lærer cubanere at systemet kan gjøre hva de vil med dem. (…) Det er budskapet systemet ønsker å lære barn fra de er små. Slik lærer cubanere at de ikke skal protestere mot hvordan de blir behandlet av systemet de blir styrt av,» avsluttet Rodiles.

 

I etterkant av intervjuet med Rodiles, har jeg selv diskutert spørsmålet om Alejandro Castro Espìn er ment å etterfølge sin far Raul Castro som leder for militærdiktaturet på Cuba. Rett etter Fidels død i november 2016 deltok jeg i Urix på NRK om Cuba. Jeg brakte da frem de i dette intervjuet gjengitte synspunktene til Antonio Rodiles. Cuba-forsker Vegard Bye mente at det faktum at Alejandro ikke fikk plass i sentralkomiteen i det cubanske kommunistpartiet ved den store kongressen som ble avholdt høsten 2016, viste at Alejandro umulig kunne være tiltenkt en slik fremtidig lederrolle som Rodiles hevder. Cuba-forskeren mente ingen kunne komme til makten på Cuba uten å ha en plass i de ledende organene i kommunistpartiet. At Alejandro ikke ble valgt inn i sentralkomiteen mente Bye viste at regimet nettopp ikke ønsket noe familiedynasti på Cuba.


Bilderesultat for alejandro castro espin
Alejandro Castro Espìn, Raul Castro og
Rauls barnebarn i gul t-skjorte bak Raul.
 

Bye har nok et poeng, men likevel har familie-dynastiet Castro styrt Cuba i 57 år ved de to brødrene, og ulike familiemedlemmer har sentrale posisjoner i det totalitære diktaturet. Kan det være en fordel for regimet å overlate til personer utenfor den innerste kretsen formelle viktige posisjoner som vil måtte stå til ansvar overfor folket i de vanskelige omstillingsprosessene Cuba nå står overfor? Samtidig vil kanskje Castro-dynastiet sikre posisjonene i det som vil bli nøkkelposisjonene i et endret styringssystem som nok vil endre ytre form, men som fortsatt vil være et militærdiktatur?

Regimet har fremhevet både Vietnam, Russland og Kina som mulige modeller for den transformasjonsprosessen regimet har hevdet de ønsker å gjennomføre. Militæret på Cuba kontrollerer turist-industrien og overvåkings- og politistaten på Cuba. Raul bygget opp sin maktposisjon gjennom å være leder for det cubanske forsvaret i mange tiår. At Raul overlater kontroll og lojalitetsbånd til i militæret til sønnen som har skapt seg en karriere innen militæret, og som Raul har utpekt som etterfølger, er kanskje viktigere enn at Alejandro foreløpig har avstått fra posisjoner i de formelt viktige organene i det cubanske kommunistpartiet?

 

Rodiles understreket overfor meg hvor slue Castro-dynastiet er. Det er ikke for ingenting at de har bevart makten i 57 år. Castro-dynastiet bør ikke undervurderes.   

Bilderesultat for alejandro castro espin mariela castro
Alejandro Castro Espìn og søster, Mariela Castro



 
Et intervju gjengitt på ICLEPS nettsider vil i neste blogginnlegg supplere informasjonen jeg ble gitt av Rodiles i mitt korte intervju med ham i sommer. Jeg vil da også få med hva Antonio Rodiles og andre opposisjonelle mener om Donald Trumps politikk overfor Cuba noen måneder inn i den nye amerikanske presidentens presidentperiode.


Les to grundigere og mer oppdaterte artikler om samme tema fra CILEP, Det cubanske instituttet for presse - og ytringsfrihet: http://iclep.org/se-inicio-el-conteo-para-el-retiro-de-raul-castro/


http://iclep.org/quien-mandara-en-cuba-despues-de-raul-castro/




Se artikkel fra NRK fra 2011 om hvordan myndighetene jukser med helsestatistikk: https://www.nrk.no/urix/--cuba-jukser-med-helsestatistikken-1.7471650


Se innslaget i Urix der Vegard Bye og undertegnete kommenterte Alejandro Castro Espìns mulige kandidatur som Rauls etterfølger (etter 13.40 og 25.15 inn i det 29 minutter lange innslaget) : https://tv.nrk.no/serie/urix/NNFA53120116/01-12-2016#t=13m47s



Tras saludar a Raúl Castro en el Palacio de la Revolución de La Habana, el presidente Barack Obama saluda a su hijo mayor, Alejandro Castro Espín.
Alejandro Castro Espìn hilser på Barack Obama i Havanna. Alejandro
var sentral på cubansk side under de hemmelige forhandlingene mellom USA
og Cuba i forkant av at Obama og Raul Castro annonserte prosessen for
normalisering av forholdet mellom USA og Cuba.