Pandoras eske er det greske sagnet om esken med
kaos-krefter, som menneskene ikke bør åpne, men følge gudenes råd og holde
lukket. I esken fantes alt menneskene var redde for, og burde legge lokk på. Pandoras
eske er et bilde på trusselen fra politisk ekstremisme fra både høyre- og venstresiden,
og kjedereaksjoner ekstremisme fra begge kanter utløser. Mellomposisjoner blir umulig.
I Latin-Amerika er rettsstat,
demokrati og menneskerettigheter nødvendige korrektiv mot splittende kaos-krefter
og mot alle former for eneveldig makt. Høyre- og venstresiden i mange
latin-amerikanske land, har inntil slutten av kalde krigen på destruktivt vis
bekjempet hverandre med andre våpen enn de innenfor demokratiet akseptable. Behovet for korrigerende krefter gjelder for eneveldig,
ukontrollert markedsmakt, som i Latin-Amerika under kalde krigen gikk i tospann
med høyreautoritære regimer støttet av USA. For eneveldig, autoritær statsmakt,
i tråd med revolusjonær sosialisme gjelder det imidlertid også at: Uten
demokratisk motmakt blir alle regimer kleptokratier.
 |
| Diosdado Cabello og Nicolas Maduro |
Forsvarere av radikal venstreside i Latin-Amerika hevder regimene
på Cuba, i Venezuela og Nicaragua representerer en utvidelse av
deltagerdemokratiet. De overfor fattige og marginaliserte grupper
undertrykkende og likegyldige eliter fra høyresiden og innen næringsliv hadde
mistet makten. Utvidelsen skulle ha gitt fattige og undertrykte håp og muligheter
for demokratisk deltagelse de tidligere i realiteten var ekskludert fra, og mulighet
til å kjempe seg ut av fattigdom.
Økt politisk makt til sivile organisasjoner som organiserer
fattige, utvider demokratiet. Under venstreradikale regimer ble imidlertid sivile
organisasjoner blandet sammen med, og ble i praksis regjeringspartiets organisasjoner.
I tospann med ulike former for nabolagskomiteer modellert etter Cubas komiteer
for forsvar av revolusjonen, skulle de representere et nært lokaldemokrati, en
utvidelse av deltagerdemokratiet.
De fattige er imidlertid i
flertall ved stemmeurnene. De er tjent med opprettholdelse av skjøre,
demokratiske spilleregler. Allerede eksisterende lokale, demokratiske
organisasjoner som fungerer utilfredsstillende og til en viss grad er korrupte,
bør heller enn å bli erstattet eller supplert med et «nytt og bedre demokrati»,
bli forsøkt reformert.
Venstreradikales utvidelse av deltagerdemokratiet, danning
av alternative politiske strukturer, bryter med skjør demokratisk konsensus, og
bidrar til å bevare regjeringers grep om makten. Når regjeringer kveler
demokratisk motmakt ved å bruke statsmakten til å bekjempe kritikere og
politiske motstandere åpner «nye, mer demokratiske» organisasjoner for
nepotisme, klientellisme, korrupsjon og sosial kontroll med lokalsamfunn. Venstreradikale
eliter ved makten har også reelt fjernet statens tredeling av makt, fjernet
begrensinger av gjenvalg for presidenter, hindret motstandere å stille ved
valg, hindret presse- og ytringsfrihet og begrenset statens evne til å hindre
korrupsjon.
 |
| Hugo Chavez og Fidel Castro |
Sosial utjevning bør gjelde for
flere enn utvalgte grupper av fattige, som blir tilgodesett med begrensete
velferdsgoder. Goder blir byttet mot betingelsesløs lojalitet i konfronterende
gatedemonstrasjoner med politisk opposisjon, og lojalitet ved stemmeurner i for
regjeringspartiet hensiktsmessig sammensatte valgkretser.
Klarer eneveldige styresmakter i
det lange løp å skape sosial utjevning uten rettsstat, demokrati og
menneskerettigheter? De revolusjonære elitene har til tross for
revolusjonær retorikk, tilbudt «brød og sirkus» til de fattige, og ikke reell
forbedring av levekår. Både tilhengere og kritikere enes om at Fidel Castro og Hugo Chavez ikke forstod økonomi. Gjennomtenkt
økonomisk politikk er en forutsetning for å bekjempe fattigdom. Cuba har siden
slutten av 80-tallet opplevd stagnasjon økonomisk, politisk og sosialt.
Venezuela har under chavistene
etter de første årenes oljeboom-avledete økonomiske vekst og økte deltagelse
for sosiale grupper, opplevd innsnevring av demokratiet og økonomisk og sosial
krise. Allerede så tidlig som i 2008 ble chavistene i Venezuelas tomme
retorikk avkledd. I Foreign Affairs mars/april 2008, skrev Francisco Rodriguez,
økonom som tidligere jobbet for chavistene; “Selv kritikere av Hugo Chavez
mener at han prioriterte å hjelpe de fattige. I virkeligheten, gjorde ikke
Chavez’ regjering mer for å bekjempe fattigdom enn tidligere venezuelanske
regjeringer, og hans omtalte sosiale programmer hadde liten effekt. En nærmere
undersøkelse (av tilgjengelig statistikk) viser hvordan Chavez’ “revolusjon»
har skadet Venezuelas økonomi – og at de fattige er de som lider mest under
dette”, skrev den venezuelanske økonomen allerede i 2008.
 |
| Hugo Chavez og Fidel Castro |
Et flertall av landene i
Latin-Amerika har siden tusenårsskiftet opplevd økonomisk vekst, økt
demokratisk deltagelse, rettigheter for kvinner, etniske og seksuelle
minoriteter - uten at styresmakter har avskaffet den formelle kjernen i demokratiet –
prinsippet om en person, en stemme. Moderate politikere, som veksler om makten
i skjøre, ufullkomne demokratier med i den siste tid økende gjennomsiktighet
for korrupsjon, forbedrer i det lange løp fattiges levekår bedre enn
venstreradikale eliter, som forstår seg på makt, men ikke økonomi.
Hvorfor ignorerer så mange norske forskere og journalister
de som slåss for at rettsstat, demokrati og menneskerettigheter skal kunne
balansere kaos-kreftene i land styrt av venstreradikale regimer? De
revolusjonære elitene skyver de fattige foran seg. Revolusjonære regimer kan
ikke bedømmes utfra revolusjonær retorikk og målsetninger, men må bedømmes
utfra hvordan de har forbedret levekår, skapt vekst og produktivitet og
forbedret livene til fattige og marginaliserte grupper over tid. I Venezuela har
chavistene utløst, og lenge latt spiraler av selvforsterkende, voldelig
ekstremisme herje fritt. Venezuelanerne, nabolandene og hele regionen frykter
hva som vil skje om kaos-kreftene får fortsette å herje fritt i Venezuela. Kreftene
som korrigerer kaos-kreftene, uavhengige journalister og
menneskerettighetsaktivister bør lyttes til! De fattige og marginaliserte i
Latin-Amerika er ikke tjent med at kaos-kreftene i Pandoras eske slippes løs!
