tirsdag 19. september 2017

Pandoras eske og Latin-Amerika.




Pandoras eske er det greske sagnet om esken med kaos-krefter, som menneskene ikke bør åpne, men følge gudenes råd og holde lukket. I esken fantes alt menneskene var redde for, og burde legge lokk på. Pandoras eske er et bilde på trusselen fra politisk ekstremisme fra både høyre- og venstresiden, og kjedereaksjoner ekstremisme fra begge kanter utløser. Mellomposisjoner blir umulig.

 

I Latin-Amerika er rettsstat, demokrati og menneskerettigheter nødvendige korrektiv mot splittende kaos-krefter og mot alle former for eneveldig makt. Høyre- og venstresiden i mange latin-amerikanske land, har inntil slutten av kalde krigen på destruktivt vis bekjempet hverandre med andre våpen enn de innenfor demokratiet akseptable. Behovet for korrigerende krefter gjelder for eneveldig, ukontrollert markedsmakt, som i Latin-Amerika under kalde krigen gikk i tospann med høyreautoritære regimer støttet av USA. For eneveldig, autoritær statsmakt, i tråd med revolusjonær sosialisme gjelder det imidlertid også at: Uten demokratisk motmakt blir alle regimer kleptokratier.

 


Bilderesultat for nicolas maduro
Diosdado Cabello og Nicolas Maduro


Forsvarere av radikal venstreside i Latin-Amerika hevder regimene på Cuba, i Venezuela og Nicaragua representerer en utvidelse av deltagerdemokratiet. De overfor fattige og marginaliserte grupper undertrykkende og likegyldige eliter fra høyresiden og innen næringsliv hadde mistet makten. Utvidelsen skulle ha gitt fattige og undertrykte håp og muligheter for demokratisk deltagelse de tidligere i realiteten var ekskludert fra, og mulighet til å kjempe seg ut av fattigdom.

 

Økt politisk makt til sivile organisasjoner som organiserer fattige, utvider demokratiet. Under venstreradikale regimer ble imidlertid sivile organisasjoner blandet sammen med, og ble i praksis regjeringspartiets organisasjoner. I tospann med ulike former for nabolagskomiteer modellert etter Cubas komiteer for forsvar av revolusjonen, skulle de representere et nært lokaldemokrati, en utvidelse av deltagerdemokratiet.

 

De fattige er imidlertid i flertall ved stemmeurnene. De er tjent med opprettholdelse av skjøre, demokratiske spilleregler. Allerede eksisterende lokale, demokratiske organisasjoner som fungerer utilfredsstillende og til en viss grad er korrupte, bør heller enn å bli erstattet eller supplert med et «nytt og bedre demokrati», bli forsøkt reformert.

 

Venstreradikales utvidelse av deltagerdemokratiet, danning av alternative politiske strukturer, bryter med skjør demokratisk konsensus, og bidrar til å bevare regjeringers grep om makten. Når regjeringer kveler demokratisk motmakt ved å bruke statsmakten til å bekjempe kritikere og politiske motstandere åpner «nye, mer demokratiske» organisasjoner for nepotisme, klientellisme, korrupsjon og sosial kontroll med lokalsamfunn. Venstreradikale eliter ved makten har også reelt fjernet statens tredeling av makt, fjernet begrensinger av gjenvalg for presidenter, hindret motstandere å stille ved valg, hindret presse- og ytringsfrihet og begrenset statens evne til å hindre korrupsjon.

 
Bilderesultat for hugo chavez
Hugo Chavez og Fidel Castro



Sosial utjevning bør gjelde for flere enn utvalgte grupper av fattige, som blir tilgodesett med begrensete velferdsgoder. Goder blir byttet mot betingelsesløs lojalitet i konfronterende gatedemonstrasjoner med politisk opposisjon, og lojalitet ved stemmeurner i for regjeringspartiet hensiktsmessig sammensatte valgkretser.

 

Klarer eneveldige styresmakter i det lange løp å skape sosial utjevning uten rettsstat, demokrati og menneskerettigheter? De revolusjonære elitene har til tross for revolusjonær retorikk, tilbudt «brød og sirkus» til de fattige, og ikke reell forbedring av levekår. Både tilhengere og kritikere enes om at Fidel Castro og Hugo Chavez ikke forstod økonomi. Gjennomtenkt økonomisk politikk er en forutsetning for å bekjempe fattigdom. Cuba har siden slutten av 80-tallet opplevd stagnasjon økonomisk, politisk og sosialt.

 

Venezuela har under chavistene etter de første årenes oljeboom-avledete økonomiske vekst og økte deltagelse for sosiale grupper, opplevd innsnevring av demokratiet og økonomisk og sosial krise. Allerede så tidlig som i 2008 ble chavistene i Venezuelas tomme retorikk avkledd. I Foreign Affairs mars/april 2008, skrev Francisco Rodriguez, økonom som tidligere jobbet for chavistene; “Selv kritikere av Hugo Chavez mener at han prioriterte å hjelpe de fattige. I virkeligheten, gjorde ikke Chavez’ regjering mer for å bekjempe fattigdom enn tidligere venezuelanske regjeringer, og hans omtalte sosiale programmer hadde liten effekt. En nærmere undersøkelse (av tilgjengelig statistikk) viser hvordan Chavez’ “revolusjon» har skadet Venezuelas økonomi – og at de fattige er de som lider mest under dette”, skrev den venezuelanske økonomen allerede i 2008.

 
Bilderesultat for hugo chavez
Hugo Chavez og Fidel Castro



Et flertall av landene i Latin-Amerika har siden tusenårsskiftet opplevd økonomisk vekst, økt demokratisk deltagelse, rettigheter for kvinner, etniske og seksuelle minoriteter - uten at styresmakter har avskaffet den formelle kjernen i demokratiet – prinsippet om en person, en stemme. Moderate politikere, som veksler om makten i skjøre, ufullkomne demokratier med i den siste tid økende gjennomsiktighet for korrupsjon, forbedrer i det lange løp fattiges levekår bedre enn venstreradikale eliter, som forstår seg på makt, men ikke økonomi.

 

Hvorfor ignorerer så mange norske forskere og journalister de som slåss for at rettsstat, demokrati og menneskerettigheter skal kunne balansere kaos-kreftene i land styrt av venstreradikale regimer? De revolusjonære elitene skyver de fattige foran seg. Revolusjonære regimer kan ikke bedømmes utfra revolusjonær retorikk og målsetninger, men må bedømmes utfra hvordan de har forbedret levekår, skapt vekst og produktivitet og forbedret livene til fattige og marginaliserte grupper over tid. I Venezuela har chavistene utløst, og lenge latt spiraler av selvforsterkende, voldelig ekstremisme herje fritt. Venezuelanerne, nabolandene og hele regionen frykter hva som vil skje om kaos-kreftene får fortsette å herje fritt i Venezuela. Kreftene som korrigerer kaos-kreftene, uavhengige journalister og menneskerettighetsaktivister bør lyttes til! De fattige og marginaliserte i Latin-Amerika er ikke tjent med at kaos-kreftene i Pandoras eske slippes løs!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.